Sist oppdatert: 29.01.2026 29.01.2026

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klage over avslag på søknad om beskyttelse fra afghansk borger ble ikke tatt til følge. Klagerens oppgitte alder var ikke mest sannsynlig, og det ble lagt til grunn at han var over 18 år på søknadstidspunktet. Det anførte asylgrunnlaget knyttet seg ikke til noen av konvensjonsgrunnene.

Bakgrunn

Klageren søkte asyl i november 2023, og oppga da å være ca. 15 år. Det ble foretatt alderstest, og etter en samlet vurdering kom UDI til at fødselsåret skulle settes til tre år tidligere enn klageren hadde oppgitt. Klageren anførte frykt for vold og mishandling fra sin far, og det at han under Taliban ikke kunne drive med trening og ikke har mulighet til å jobbe.

UDI avslo søknaden, og viste til at det klageren forklarte at han fryktet, ikke falt inn under noen av konvensjonsgrunnene politisk aktivitet, sosial gruppe mv. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket.

Vedtaket ble påklaget, og det ble anført at aldersvurderingen var feil, og at klageren måtte anses som mindreårig.

UNEs vurdering

UNE kom til samme konklusjon som UDI hva gjaldt aldersvurderingen. Alderstesten ble tillagt noe vekt, men UNE gjorde en helhetsvurdering av alle sakens opplysninger. Særlig ble det fremhevet at klagerens bror hadde oppgitt at klageren var fem år eldre, da han søkte asyl flere år tidligere. Vurderingene av klagerens alder fra ulike personer trakk i ulike retninger. Sentralt i vurderingen stod også klagerens egen forklaring, som UNE mente var vag og utydelig når det gjaldt alder og plasseringen av ulike livshendelser. Etter UNEs vurdering var det derfor ikke sannsynliggjort at klagerens alder var riktig, og UNE opprettholdt fødselsdatoen UDI hadde satt.

Utover aldersvurderingen vurderte ikke UNE klagerens identitet.

Når det gjaldt klagerens asylforklaring, tok UNE ikke stilling til om den var troverdig. Klageren hadde forklart at han søkte beskyttelse fordi det er krig i hjemlandet, og han kan ikke fortsette med trening eller jobbe som han vil. Han forklarte også at han ble tvunget av sin far til å selge hasj, og utsatt for vold av ham. Han fryktet også Taliban. Etter UNEs vurdering var ikke noe av det klageren fortalte om, omfattet av noen av konvensjonsgrunnene etnisitet, religion mv.

UNE vurderte også om det at klageren hadde oppholdt seg i utlandet de senere år kunne gjøre ham spesielt utsatt for reaksjoner fra Taliban ved retur. Mange afghanere har hatt opphold utenfor landet, og mange har vendt tilbake. Det som gjør noen særlig utsatt for negativ oppmerksomhet, er om man fremstår vestliggjort på en måte som fremstår støtende. Etter UNEs vurdering fremsto ikke klageren som en slik person. Han var godt kjent med afghansk kultur og samfunnsforhold, og hadde god evne til å tilpasse seg ulike situasjoner. Han hadde heller ikke gitt uttrykk for holdninger som kunne virke støtende på Taliban.

Selv om det ikke er tvil om at afghaneres menneskerettigheter er sterkt begrenset, er ikke dette å anse som forfølgelse i lovens forstand. Det var heller ikke spesielle forhold ved klageren som tilsa at han ville være mer utsatt enn befolkningen ellers.

Etter en samlet vurdering kom UNE til at klageren ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

UNE mente videre at klagerens forklaring om at faren tvang ham til å selge narkotika og utsatte ham for vold, ikke tilsa at han ville stå i reell fare for overgrep ved retur til hjemlandet. Faren hadde etter det opplyste sluttet med salg av narkotika, og klageren sto uansett som voksen ikke i det samme avhengighetsforholdet til sin far. Han er arbeidsfør og har arbeidserfaring fra tidligere, og var i en annen situasjon enn mindreårige barn.

Den generelle sikkerhetssituasjonen var heller ikke av en slik karakter at det kunne tilsi at klageren ville stå i reell fare for umenneskelig behandling ved retur. Samlet mente UNE at verken generelle eller individuelle forhold tilsa at klageren ville være i reell fare for dødsstraff eller umenneskelig behandling ved retur.

Det forelå etter UNEs vurdering heller ingen sterke menneskelige hensyn som kunne tilsi oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Klageren hadde anført søvnvansker og en sorg og frustrasjon over sin situasjon, men ikke fremlagt noe dokumentasjon fra helsepersonell. Retur ble ikke ansett utilrådelig for klageren, sett hen til hans opplyste helsesituasjon.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.

Var dette sammendraget nyttig?