Sammendrag: EØS

Bakgrunn

I 2022 ble klageren utvist i medhold av utlendingsloven § 122. Bakgrunnen var flere domfellelser for ulike straffbare handlinger, herunder innførsel og omsetning av narkotika. UDIs vedtak ble opprettholdt av UNE, men UNE omgjorde kort tid etter sitt eget vedtak under henvisning til at klageren hadde gjennomført rusbehandling og begynt i arbeid. Hun var derfor ikke lenger en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Den aktuelle saken ble utløst av ny domfellelse for besittelse av narkotika, til fengsel i 8 måneder. UDI utviste med fem års innreiseforbud. Vedtaket ble påklaget, og det ble blant annet anført at det ikke var lagt tilstrekkelig vekt på at narkotikaen var til eget bruk og gjennomført avrusning. Det ble også anført at narkotikakriminalitet ikke var nevnt i instruks G-03/2016 som et forhold som typisk kan utgjøre en trussel mot grunnleggende samfunnsforhold.

Klagere anførte også at det ikke var lagt tilstrekkelig vekt på hennes mindreårige barns behov for samvær med sin mor, og at klageren har et tilbud om arbeid når hun løslates.

UNEs vurdering

UNE kom til at klageren ikke hadde varig oppholdsrett, som ville gitt henne et utvidet vern mot utvisning etter utlendingsloven § 122 annet ledd bokstav a. Det ble vist til at klageren hadde vært uten arbeidsinntekt i flere perioder de siste fem årene.

Det er to grunnvilkår for å utvise en EØS-borger. Først må hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsi det, dernest må klageren utgjøre en tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Det første vilkåret mente UNE var oppfylt, og viste til at klageren hadde blitt idømt fengsel i 8 måneder for grov narkotikaovertredelse, som har en strafferamme på inntil 10 års fengsel. Narkotikakriminalitet er et stort samfunnsproblem, og hensynet til offentlig orden tilsa derfor at klageren skulle utvises.

UNE fant også at det andre vilkåret var oppfylt, og mente at klageren kan være tilbøyelig til å begå ny kriminalitet dersom hun fikk bli i Norge. Her la UNE vekt på tidligere domfellelser som samme type straffbare handlinger. Handlingen fremsto motivert av profitt, noe som vil kunne være en motivasjon også i fremtiden. UNE fant videre at det ikke var grunn til å tro at klageren var rehabilitert. Klageren hadde vist manglende respekt for norske lover og regler, og UNE mente at hun utgjorde en tilstrekkelig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Når det gjaldt forholdsmessighetsvurderingen, kom UNE til at det ikke var uforholdsmessig overfor klageren selv å utvise. Det ble her vist til at hun kom til Norge i voksen alder, og har statsborgerskap i et EØS-land. Når det gjaldt klagerens mindreårige barn, som bor i fosterhjem og har 1,5 time samvær 6 ganger årlig, mente UNE at dette ikke kunne være avgjørende. Samværet var veldig begrenset, og tilbakeføring av omsorg fremsto ikke sannsynlig. Klageren og barnet kan holde kontakt via telefon og video, og det kan også gjennomføres samvær i hjemlandet. Belastningene for barnet vil ikke være så store at det vil innebære at utvisning er uforholdsmessig overfor henne.

UNE mente videre at adgangen til å utvise burde benyttes, og forholdets alvor og forholdsmessighetsvurderingen som ble gjort.

Konklusjon

Klageren ble utvist fra Norge med et innreiseforbud på fem år.