Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge i familieinnvandring med sin daværende ektefelle i 2009, og fikk fornyet sin tillatelse og senere innvilget permanent oppholdstillatelse. I forbindelse med søknad om statsborgerskap ble det gjort nye undersøkelser rundt identitet. Dette førte til at klagerens fraskilte ektefelle fikk sitt statsborgerskap tilbakekalt. Klageren fikk da sine tillatelser tilbakekalt av UDI, ettersom disse bygget på den fraskilte ektefellens tillatelser, men ble gitt en ny midlertidig oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38. I klagen ble det anført at det ikke var anledning til tilbakekall, og at klageren selv ikke hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Det ble også vist til hensynet til hennes tre mindreårige barn.

UNEs vurdering

UNE kom til at klagerens oppholdstillatelser kunne tilbakekalles fordi vedtakene var ugyldige. Det ble vist til at ektefellens tillatelser var gitt på uriktig grunnlag, og derfor var også klagerens tillatelser gitt på uriktig grunnlag. Klageren ville ikke fått disse tillatelsene dersom utlendingsmyndighetene hadde vært kjent med de riktige faktiske forholdene. UNE fant ikke grunn for å gjøre unntak i denne saken.

Tiden som hadde gått kunne tale for at vedtaket likevel kan anses gyldig. Men for at reglene om ugyldighet skal være effektive, må tidsmomentet få mindre vekt. UNE viste likevel til at klageren hadde oppholdt seg i Norge i 15 år, gått på skole, arbeidet og stiftet familie. UNE mente videre at det var lite sannsynlig at klageren ikke kjente til at hennes ektefelle hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Om klageren kan bebreides eller ikke, er likevel ikke avgjørende for om tilbakekall kan skje. Praksis i UNE er at ugyldige tillatelser kan tilbakekalles uavhengig av skyld.

UNE mente tunge innvandringsregulerende hensyn gjør seg gjeldende i saker hvor det er gitt uriktige opplysninger om identitet og asylgrunnlag. Utlendingsmyndighetene er avhengige av å kunne stole på de opplysninger som blir gitt, og uriktige opplysninger fører til at det blir svært krevende å kontrollere innvandringen til Norge. Samlet sett la UNE større vekt på alvoret i de uriktige opplysningene, og at det derfor er grunnlag for tilbakekall.

Videre mente UNE at adgangen til å tilbakekalle burde benyttes, under henvisning til de sterke innvandringsregulerende hensynene i saken. Det er viktig at ugyldige vedtak ikke blir stående, og at man ikke får beholde tillatelser gitt på uriktig grunnlag.

Til klagerens anførsel om at hun risikerer et tilbakebetalingskrav fra NAV for blant annet foreldrepenger hvis tillatelsene blir tilbakekalt, uttalte UNE at selv om det vil kunne være økonomisk belastende, kan det ikke tillegges særlig vekt. Det er NAV som har ansvaret for at utbetalinger skjer i samsvar med folketrygdloven, og det er NAV som må vurdere et tilbakebetalingskrav.

Konklusjon

Klagerens permanente oppholdstillatelse, og de tillatelsene den bygget på, ble tilbakekalt.

Klageren fikk også sitt utlendingspass inndratt, og avslag på søknad om statsborgerskap.

UDIs vedtak om innvilgelse av ny midlertidig tillatelse med begrensninger i medhold av utlendingsloven § 38 ble opprettholdt.