Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren fikk tilbakekalt sin flyktningstatus og ble samtidig utvist fra Norge med fem års innreiseforbud. Innreiseforbudet ble også registrert i SIS. Bakgrunnen for tilbakekall av flyktningstatus og utvisning var at klageren ble dømt til fengsel i over tre år for voldtekt.

Klagerens advokat ba UNE umgjøre utvisningsvedtaket. Advokaten skrev blant annet at klageren hadde en alvorlig sykdom som gjorde at han var avhengig av biologisk medisin. Dersom klageren ble uten medisiner over lang tid stod han i reell risiko for å dø. Ifølge advokaten var ikke medisinen tilgjengelig i klagerens hjemland, og det fantes heller ikke alternative medisiner som ville gi adekvat behandling. Det ble anført at klagerens helsetilstand ikke tidligere var vurdert av UNE. Det ble også sendt inn journal og en uttalelse fra spesialist.

UNEs vurdering

UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre om vedtaket. Det ble ikke fremlagt opplysninger som tydet på at vedtaket var uriktig. Det var heller ikke nye forhold som tilsa at vedtaket bør endres. Opplysningene om klagerens helsetilstand forelå på vedtakstidspunktet, men UNE var ikke kjent med disse da det ble fattet vedtak i saken. Etter UNEs oppfatning var dette ikke nye opplysninger som tilsa at vedtaket var uriktig på vedtakstidspunktet.

UNE har som hovedregel ikke plikt til å gjøre en ny vurdering av en utvisningssak hvor det er fattet et endelig og gyldig vedtak, selv om omstendighetene i saken senere har endret seg. Dersom det oppstår nye forhold etter det endelige vedtaket, er lovens system at klageren kan søke om opphevelse av innreiseforbudet fra utlandet. UNE må likevel gjøre en ny vurdering hvis det vil medføre en reell risiko for menneskerettsbrudd å ikke gjøre det. På grunn av opplysningene om klagerens helsesituasjon vurderte UNE om det ville være i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser å opprettholde vedtaket.

Klageren hadde begått meget alvorlig kriminalitet, og det skulle derfor mye til for at klagerens helse medførte at en utvisning er uforholdsmessig. Etter UNEs praksis skal det svært mye til for at helse skal få avgjørende betydning. For at helse alene skal være til hinder for utvisning, vil det i utgangspunktet, som et minimum, være at klageren har en akutt og livstruende fysisk lidelse. UNE kunne ikke se at klageren hadde en akutt og livstruende fysisk lidelse. Til tross for at klagerens helsetilstand hadde forbedret seg etter medisinering, mente UNE at klagerens sykdom ikke nådde opp til den høye terskelen for at hans helseforhold skulle medføre at en utvisning var uforholdsmessig. Det ble blant annet vist til uttalelsen fra klagerens lege om at det var vanskelig å si noe om hvor høy risikoen var for at klageren ville få sykdomsoppbluss med de samme symptomene, dersom han måtte slutte med biologisk medisin. UNE vurderte situasjonen og mente at klagerens helsetilstand ikke nådde opp til terskelen. Ettersom helsetilstanden ikke nådde opp til terskelen var det ikke aktuelt å vurdere behandlingstilbudet i klagerens hjemland.

Etter en helhetsvurdering kom UNE til at klagerens helsesituasjon ikke tilsa at et vedtak om utvisning var uforholdsmessig. I vurderingen så UNE hen til de alvorlige forholdene klageren var domfelt for.

Konklusjon

UNE mente at det ikke var i strid med noen menneskerettsforpliktelser å opprettholde vedtaket. UNE omgjorde ikke vedtaket om utvisning eller innmeldingen i SIS.