Sammendrag: Arbeid

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i Norge i 2022. I 2025 søkte hun oppholdstillatelse for å arbeide, og opplyste at hun var faglært på bakgrunn av spesielle kvalifikasjoner.

Søknaden ble avslått på formelt grunnlag av UDI fordi klageren ikke kunne søke mens hun hadde opphold i Norge som asylsøker. Vedtaket ble påklaget, og det ble anført at klageren har jobbet i Norge siden 2023 og med tilsvarende arbeid i mange år før det.

UNEs vurdering

For å kunne søke om oppholdstillatelse fra Norge er det normalt et vilkår at søkeren har lovlig opphold. Det er også et vilkår at man ikke oppholder seg i Norge i forbindelse med en søknad om beskyttelse (asyl) eller i påvente av utreise etter avslag på en slik søknad. Dette følger av utlendingsforskriften § 10-1 tredje ledd.

UNE viste til at klageren per tid oppholdt seg i Norge som asylsøker, og derfor ikke fylte vilkåret.

UNE kan bestemme at søknaden likevel skal vurderes når «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det. Se utlendingsloven § 56 og utlendingsforskriften § 10-1 fjerde ledd. Bestemmelsen er ment for spesielle tilfeller der det vil være helt urimelig å ikke vurdere søknaden. Saken må normalt skille seg vesentlig fra de fleste andre saker, og UNEs praksis er streng.

Selv om det kan utvises en viss fleksibilitet for faglærte asylsøkere er det fortsatt et krav at sterke rimelighetsgrunner foreligger. At klageren hadde familie i Norge var ikke en slik grunn. Det var heller ingen opplysninger som tilsa at det ville være urimelig å kreve at klageren søkte på riktig måte ved en norsk utenriksstasjon.

Ut fra en samlet vurdering kom UNE til at det ikke forelå sterke rimelighetsgrunner i saken.

Under henvisning til UNEs vedtak i asylsaken, ble det konkludert med at retur til Ukraina ikke ville være i strid med utl. § 73.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.