Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med sin far i 2024. Faren hadde kommet til Norge året før, og klagerens mor og yngre søsken hadde fått familieinnvandring med ham. Klageren opplyste å gå på college og at hun bodde med en slektning.

UDI avslo søknaden, og viste til at klageren ikke var et forsørget barn etter regelverket. Vedtaket ble påklaget, og det ble anført at klageren var helt avhengig av sine foreldre, økonomisk, emosjonelt og mentalt. Hun var ikke i stand til å bo alene, og hadde sluttet på college. Det ble også opplyst at hun hadde psykiske plager.

UNEs vurdering

Forsørget barn over 18 år kan på visse vilkår få oppholdstillatelse. Se utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav b. Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt. Klageren må være et forsørget barn som ikke har ektefelle eller samboer, og som fortsatt skal være en del av foreldrenes husstand.

UNE viste til at klageren hadde blitt 20 år, og dermed i utgangspunktet voksen og selvstendig. Selv om foreldrene dekker klagerens utgifter, kunne ikke det være tilstrekkelig for å anse klageren som et forsørget barn. Det var ingen opplysninger som tilsa at klageren hadde et omsorgsbehov utover det som var vanlig for voksne barn. UNE viste også til at klageren hadde opplyst at hun bodde med en slektning, og hadde flere andre slektninger i landet. UNE kom derfor etter en samlet vurdering til at klageren ikke var å anse som et forsørget barn.

Etter UNEs vurdering var det heller ikke grunnlag for en oppholdstillatelse basert på sterke menneskelige hensyn. Det at klageren og hennes familie opplevde det vanskelig å være adskilt, kan ikke være nok. § 49 er en snever unntaksbestemmelse, og det var ikke noe ved klagerens sak som skilte henne vesentlig fra andre.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.