Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse i Norge i 2022 og opplyste at han var mindreårig. Han hadde tidligere søkt asyl i et annet europeisk land og var registrert der med fødselsdato 1995. Det andre europeiske landet hadde avsluttet behandlingen av saken siden han forsvant og hadde reist til Norge.

Han opplyste at han søkte om beskyttelse her fordi han fryktet Taliban fordi hans far hadde jobbet i nasjonalhæren. Han fryktet at Taliban ville drepe ham pga. farens jobb. Han forlot derfor hjemlandet sammen med faren, mens yngre søsken ble igjen i Afghanistan. Han kom bort fra faren under reisen til Europa.

UDI avslo søknaden og mente at klageren ikke var mindreårig. Han hadde ikke sannsynliggjort at han var født i 2004, slik han hadde oppgitt da han kom til Norge. Forklaringen om behovet for beskyttelse var ikke troverdig. UDI mente at han ikke var å anse som flyktning og ikke ville bli utsatt for alvorlige overgrep ved retur. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge i saken som kunne tilsi en oppholdstillatelse.

Klageren fastholdt at han var 15 år da han kom til Norge. Advokaten la frem en uttalelse fra mottaket som viste at han hadde hatt utfordringer utover det normale med hverdagslige gjøremål på grunn av kognitive utfordringer. Advokaten mente at dette kunne ha betydning for retten til opphold på humanitært grunnlag.

UDI skrev blant annet at helsedokumentasjonen om kognitive utfordringer ikke var gyldig, dvs. ikke i henhold til vilkårene i loven.

Advokaten sendte også en uttalelse fra mottaket, der det stod at mottaket var svært usikre på i hvilken grad klageren kunne ivareta sine egne interesser og rettssikkerhet. Det var et stort gap mellom hans forståelse, evner og funksjon og det man kunne forvente av en mann på hans alder.

UNEs vurdering

Vurdering av klagerens alder

Utover klagerens alder, tok UNE ikke stilling til hans identitet. UNE var enig i UDI sin vurdering av at han ikke var mindreårig. Klageren hadde hatt ulike forklaringer om han faktisk hadde hatt tazkera eller ikke, han kjente ikke nøyaktig fødselsdatoen, og han hadde generelt svært få opplysninger om alderen sin. Han hadde også gitt ulike forklaringer om hvor gammel han skal ha vært rundt tidspunkt for utreise fra hjemlandet. Ulike opplysninger og tidsangivelser bidro til at forklaringen fremstod som lite underbygget og til dels lite troverdig. Biologisk aldersvurdering av tannutvikling tilsa at han med klar sannsynlighetsovervekt var over 18 år. Også utseende og atferd pekte ifølge UDI i retning av dette, og UNE viste til UDs vurdering. I et annet europeisk land var han registrert til å være 28 år. Det var ikke et moment som ble tillagt særlig vekt, men det pekte i retning av at klageren var eldre enn han hadde oppgitt.

UNE så også hen til mottakets beskrivelser og mistanken om at han hadde en lettere form for psykisk utviklingshemming. Dette kunne ha gjort det ekstra vanskelig for klageren å forklare seg om sin alder, gitt at hans kognitive utfordringer var reelle. Samtidig skilte ikke forklaringen seg nevneverdig fra andre asylsøkere fra Afganistan. UNE mente at mottakets opplysninger underbygget at klageren kunne ha kognitive utfordringer, men kunne ikke se at uttalelsene ga uttrykk for at han var mindreårig.

UNE konkluderte med at det var mest sannsynlig at han var over 18 år da han søkte om beskyttelse. Det er enda mer sannsynlig at han var over 18 år på UDIs vedtakstidspunkt. På UNEs vedtakstidspunkt var klageren også etter egne opplysninger over 18 år.

Vurdering av om klageren oppfylte vilkårene for å ansees som flyktning etter utlendingsloven § 28

I motsetning til UDI konkluderte ikke UNE med om forklaringen var tilstrekkelig sannsynlig. Mottakets beskrivelser av kognitive utfordringer gjorde at UNE var forsiktig med å legge for stor vekt på uklarheter, få detaljer og eventuelt motstrid. I vurderingen av om vilkårene for beskyttelse var oppfylt, valgte UNE å ta utgangspunkt i forklaringen.

Etter UNEs vurdering hadde klageren ikke en velbegrunnet frykt for å bli utsatt for forfølgelse som følge av at faren tjenestegjorde i den afghanske hæren. UNE så ikke bort fra at det fortsatt kunne forekomme overgrep eller alvorlige reprealiser mot familiemedlemmer av personer med tilknytning til den afghanske republikken. Men basert på de opplysningene om at faren kriget mot Taliban og kunne ha drept Taliban-soldater under væpnede sammenstøt, var ikke det nok til at klageren var utsatt for hevnaksjoner. UNE viste også til at det nå skal være omtrent tre og et halvt år siden faren arbeidet i hæren. Tiden som har gått reduserte også risikoen ytterligere. Dessuten var det ingen opplysninger om at klageren selv hadde hatt noen tilknytning til det tidligere regimet, og det var ingenting ved hans person som gjorde at han fremstod som en trussel for Taliban i dag. Det ble vist til Respons fra Landinfo: Afghanistan: Familiemedlemmer til personer med tilknytning til republikken av 20.11.2023, og Temanotat Afhanistan: Situasjonen for afghanske menn av 20.01.2025.

Klageren hadde forklart at Taliban ville tenke at han i fremtiden ville bli kommandant i hæren, som faren. UNE mente det ikke gjenspeiles i landinformasjonen at Taliban er ute etter barn av tidligere kommandanter. De fleste tilfeller av represalier fant sted rett etter maktovertakelsen. UNE mente at klageren ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra Taliban som følge av at faren hadde jobbet som kommandant.

UNE kunne heller ikke se at klageren tilhørte noen av de gruppene som risikerte å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan i dag. Selv om det ikke var noen tvil om at afghanernes menneskerettigheter var sterkt begrenset, mente UNE at de livsbegrensningene han ville bli utsatt for ved retur, ikke var så alvorlige brudd på menneskerettighetene at de utgjorde forfølgelse i lovens forstand. Det var heller ikke spesielle forhold ved klageren som tilsa at han ville være mer utsatt for menneskerettighetsbrudd enn befolkningen ellers. Vilkårene for å bli ansett som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a var derfor ikke oppfylt.

UNE vurderte deretter om den generelle sikkerhetssituasjonen kunne gi grunnlag for beskyttelse, men konkluderte med at det i dag ikke var et generelt beskyttelsesbehov for alle afghanere. Ut fra dagens situasjon var det ikke noe som tilsa at det generelle voldsnivået og konfliktnivået ville øke betydelig i tiden framover, på en måte som kunne få alvorlige følger for sivilbefolkningen. Det ble blant annet vist til rapporter fra EUAA og responser fra Landinfo.

Også i distriktet klageren kom fra ble sikkerhetssituasjonen vurdert som tilstrekkelig stabil til at han kunne returnere dit.

Etter en samlet vurdering kom UNE fram til at det ikke forelå generelle eller individuelle forhold som tilsa at det var en reell fare for at klageren ville bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff dersom han returnerte til hjemlandet. Vilkårene for å bli ansett som flyktning etter utlendinsgloven § 28 første ledd bokstav b var derfor ikke oppfylt.

Vurdering av vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 - sterke menneskelige hensyn

UNE kan i noen tilfeller gi oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det eller klageren har en særlig tilknytning til riket, se utlendingsloven § 38.

UNE erkjente at de vanskelige humanitære forholdene i Afghanistan gjorde det generelt utfordrende å skulle etablere seg i landet etter å ha vært utenlands. UNE mente likevel at dette ikke medførte at retur vil være utilrådelig for alle afghanere i klagerens situasjon. Spørsmålet var hvor sårbar klageren var og hvilken evne han hadde til å klare seg.

UNE mente det var sårbarheter ved klageren og viste til uttalelser fra de som kjente han om kognitive utfordringer. Hans kognitive fungering gjorde at han hadde utfordringer utover det normale, blant annet med å forstå nye ting, daglige gjøremål i hjemmet og i sosiale relasjoner. UNE mente at de kognitive utfordringene i seg selv ikke ga grunnlag for opphold. Det var hans situasjon ved retur som var relevant, hvordan vil han klare seg gitt disse utfordringene. UNE la vekt på at han kjente den afghanske kulturen og språket godt, han var ved god helse og arbeidsfør, og han hadde fortsatt familie på hjemstedet. Disse momentene samlet sett var avgjørende for at UNE mente at han ville klare seg ved retur.

Det ble også vektlagt at ventetiden før endelig vedtak hadde vært lang, men verken alene eller sett i sammenheng med de øvrige momentene nevnt over tilsa det at det forelå sterke menneskelige hensyn. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for å få en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Konklusjon

Klageren oppfylte ikke vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 28. Han oppfylte heller ikke vilkårene for en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.