Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse som enslig mindreårig asylsøker. Det ble gjort en aldersundersøkelse fordi det var tvil om han var mindreårig. Han forklarte at han hadde behov for beskyttelse fordi flere slektninger hadde tilknytning til de tidligere myndighetene i hjemlandet. Taliban hadde oppsøkt huset deres, og de hadde fortsatt å spørre etter klageren etter at han reiste ut av landet.

UDI mente klageren var voksen da han kom til Norge. UDI la blant annet vekt på at klageren ikke hadde fremlagt ID-dokumenter, at han hadde oppgitt annen alder i andre europeiske land han hadde vært innom på vei til Norge, og selv gitt en vag forklaring om sin alder. I tillegg la UDI vekt på resultatet av aldersundersøkelsen, som tilsa at han mest sannsynlig var over 18 år. UDI mente det ikke var grunnlag for å innvilge beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.

I klagen skrev advokaten blant annet at klagerens familie nå hadde flyktet til nabolandet. Han hadde dermed ikke noe nettverk igjen i hjemlandet. Han hadde også betydelige helseproblemer. Blant annet hadde han PTSD etter å ha opplevd traumer på reisen, og hadde anfall med pustestopp. UDI ba om ytterligere helsedokumentasjon, men mottok ikke dette. Saken ble sendt til UNE for klagebehandling.

I etterkant av klageoversendelsen mottok UNE flere legeerklæringer og helseuttalelser. Her fremgikk det blant annet at klageren hadde alvorlig PTSD og epilepsilignende anfall som sannsynligvis var en traumereaksjon. Han hadde også gjort flere forsøk på selvmord og helsepersonale vurderte at han hadde vedvarende forhøyet selvmordsrisiko.

UNEs vurdering

UNE var enig i UDIs vurdering av klageren alder og mente han var voksen da han kom til Norge. UNE mente det også var tvil om hva som var klagerens rette navn, og tvil om navn og alder på klagerens familiemedlemmer. UNE viste til klagerens opplysninger gitt til henholdsvis norske og andre europeiske myndigheter, samt funn gjort i åpne kilder. Etter en helhetlig vurdering mente UNE at klageren hadde gitt motstridende opplysninger om sin identitet, som gjorde at identiteten hans ikke var sannsynliggjort. UNE mente likevel at det var sannsynlig at han var fra Afghanistan.

UNE mente det ikke var reell fare for at klageren ville bli forfulgt i hjemlandet på grunn av slektningenes tilknytning til de tidligere myndighetene. Det hadde forekommet at familiemedlemmer hadde blitt utsatt for reaksjoner fra Taliban, men de fleste rapportene om dette kom like etter maktovertakelsen. Den senere tiden hadde Taliban fokusert på profiler som utfordret deres styre. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at Taliban skulle være særlig interessert i klageren. Heller ikke det at han hadde oppholdt seg i vesten innebar noen fare ved retur til hjemlandet. UNE viste til landinformasjon og Afghanistans omfattende migrasjonshistorie. Klageren fremstod ikke som en person som ville tiltrekke seg negativ oppmerksomhet ved å opptre religiøst eller kulturelt støtende. UNE anerkjente at den menneskerettslige situasjonen i Afghanistan var betydelig forverret. Livsbegrensningene klageren ville utsettes for ved retur var imidlertid ikke slik at de utgjorde forfølgelse i lovens forstand. Videre viste UNE til at sikkerhetssituasjonen var forbedret og at situasjonen på hjemstedet hans var tilstrekkelig stabil til at han kunne returnere dit. UNE mente dermed at han ikke kunne få beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

UNE vurderte deretter opphold etter lovens § 38. UNE viste til klagerens helsesituasjon og til den svært vanskelige humanitære situasjonen i Afghanistan. De humanitære forholdene gjorde det vanskelig å reetablere seg i landet. Klageren fremstod som en sårbar person på grunn av sin helsetilstand. I tillegg befant familien hans seg ikke lenger i landet. Dette tilsa at klageren måtte få opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. UNE påpekte at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, men fant etter en konkret vurdering at innvandringsregulerende hensyn ikke veide tyngre enn de sterke menneskelige hensynene i saken.

Konklusjon

UDIs avslag ble delvis omgjort og klageren fikk en ettårig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Tillatelsen var begrenset på grunn av tvil om klagerens identitet. UNE påpekte at klageren måtte legge frem en fullstendig og troverdig forklaring om sin identitet, blant annet om navn, geografisk bakgrunn og slektninger, dersom han ønsket å få en ordinær oppholdstillatelse.