Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse og forklarte at han hadde havnet i en langvarig konflikt over et stykke jord. Motparten hadde til slutt angrepet klageren fysisk, og mens han lå skadet på sykehuset, hadde han anmeldt forholdet. Etter dette hadde klageren holdt seg i skjul og reist ut av hjemlandet.

UDI avslo søknaden og mente den var åpenbart grunnløs. Klageren var ikke flyktning i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, da dette dreide seg om en privat konflikt. Klageren ble heller ikke ansett å ha et beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. UDI viste til at myndighetene i hjemlandet hadde evne og vilje til å gi klageren effektiv beskyttelse mot det han hadde anført. Det forekom bestikkelser i politiet og rettsvesenet, men det var ikke grunnlag for å si at myndighetene generelt manglet vilje og evne til å beskytte borgerne sine mot kriminelle overgrep. Ut fra det han hadde forklart, var saken ikke avsluttet, og han ville ha mulighet til å ta den videre i rettssystemet i hjemlandet. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn som dannet grunnlag for opphold etter lovens § 38.

I klagen viste advokaten blant annet til at klageren hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra en privat person, og at han hadde tilhørighet til en sosial gruppe. Det var reell risiko for at han ville bli utsatt for vold som kunne føre til at han mistet livet eller ble hardt skadet. Politiet hadde ikke evne og vilje til å beskytte ham, gitt den svært omfattende korrupsjonen i albansk politi. I tillegg var klageren sårbar ettersom han var eldre og hadde dårlig helse.

UNEs vurdering

UNE var enig i UDIs vurdering av saken. Klageren var ikke flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a, og heller ikke bokstav b. UNE skrev blant annet at klageren ikke hadde rett til beskyttelse i Norge dersom han kunne få beskyttelse av myndighetene i eget hjemland. Det klageren fryktet å bli utsatt for, var også straffbart i hjemlandet. UNE var kjent med at politiet og rettsvesenet i Albania var preget av ressursmangel og at korrupsjon forekom. Albanske myndigheter hadde likevel tilstrekkelig evne og vilje til å beskytte klageren. De hadde et fungerende system for å avdekke, rettsforfølge og straffe alvorlige overgrep, og dette var tilgjengelig for ham. I likhet med UDI mente UNE at søknaden om beskyttelse var åpenbart grunnløs.

UNE mente videre at det verken forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge, slik loven bruker disse begrepene. Han fikk derfor heller ikke opphold etter lovens § 38.

Konklusjon

UDIs vedtak ble opprettholdt.