Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken gjaldt klage over avslag på asyl. UNE vurderte ikke klagerens behov for beskyttelse, fordi et formelt vilkår for å få behandlet søknad om beskyttelse, at klageren befinner seg i Norge eller på norsk grense, ikke var oppfylt.
Bakgrunn
Klageren søkte beskyttelse i Norge i 2023. Han opplyste han var rundt 14 år gammel. Søk i fingeravtrykssregisteret Eurodac viste at klageren var registrert som asylsøker i to andre europeiske land.
Det ble foretatt røntgenundersøkelse av tenner som viste han var over 18 år.
UDI anmodet det ene av de to europeiske myndighetene om informasjon etter Dublin III-forordningen. De opplyste at klageren var registrert som mindreårig, men det ble ikke gjennomført aldersundersøkelse i deres land, fordi klageren forsvant kort tid etter. Begge de to europeiske landene avslo norske myndigheters anmodningen om å ta tilbake klageren.
UDI gjennomført asylintervju hvor klageren forklarte han var ca 15 år. UDI avslo søknaden om beskyttelse og mente han var over 18 år da han søkte beskyttelse. De mente også han ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse og ikke var flyktning. De vurderte at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne gi oppholdstillatelse.
UDI sendte i 2024 bekymringsmeldinger til barnevernet og politiet om enslig minreårig som var forsvunnet fra asylmottaket. Der framgikk at han var opplyst å oppholde seg i Tyskland.
Advokaten klagde på vedtaket og ba om at klageren fikk oppholde seg i Norge til klagen var behandlet. Det ble fastholdt at han var mindreårig og ble vist til at det hadde vært stor usikkerhet fra politiet og representant om klagerens alder. UDI samtykket til utsatt iverksetting av vedtaket til klagen var ferdig behandlet.
Franske myndigheter, der klageren etter at han hadde forsvunnet fra Norge, nå hadde søkt beskyttelse, anmodet norske myndigheter om å motta klageren i enhold til Dublin III-forordningen art. 18(1) b.
Norsk myndigheter aksepterte dette. Franske myndigheter informerte at klageren hadde klaget på overføring til Norge. Fristen for å overfør klageren til Norge ble da forlenget med seks måneder.
UNEs vurdering
For å få beskyttelse, må utlendingen være i Norge eller på norsk grense, det følger av utlendingsloven § 28.
På bakgrunn av opplysningene og dokumentasjonen i saken, mente UNE at klageren oppholdt seg i Frankrike. UNE la til grunn at klageren hadde forlatt Norge frivillig, selv om han kunne oppholde seg her lovlig inntil saken var ferdig behandlet i UNE. UNE tok ikke endelig stilling til om ansvaret for å realitetsbehandle saken var gått over til Frankrike i henhold til Dublin III- forordningen.
Konklusjon
Siden klageren sannsynligvis ikke befant seg i Norge eller på norsk grense, var et av de formelle vilkårene for å søke asyl derfor ikke oppfylt. UNE vurderte derfor ikke klagen over UDIs vedtak.