Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren ankom Norge og søkte beskyttelse i 2012. Søknaden ble innvilget av UDI, og han fikk senere fornyelser og innvilget permanent oppholdstillatelse. UDI gjennomførte undersøkelser av bilder i DUF, og fant to bilder av klageren tilhørende to ulike identiteter. Kripos gjorde en nærmere ansiktssammenligning, og konkluderte med at det er stor sikkerhet for at bildene viser samme person.

Klageren ble deretter forhåndsvarslet om tilbakekall og utvisning, og det ble truffet slikt vedtak i UDI i 2021.

UNEs vurdering

TILBAKEKALL

UNE vurderte først om klageren har gitt uriktige opplysninger om sin identitet og asylforklaring. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og klageren har i utgangspunktet bevisbyrden.

UNE fant at klageren har gitt uriktige opplysninger om sin identitet og sitt asylgrunnlag. Det var ikke sannsynlig at han hadde blitt utsatt for identitetstyveri som anført. Valutaoverføringer knyttet også klageren til den andre identiteten.

De uriktige opplysningene om identitet påvirker også returvurderingen. Troverdigheten ble ansett vesentlig svekket når det gjaldt grunnlaget for asylsøknaden, og hans asylgrunnlag blir ikke ansett tilstrekkelig sannsynliggjort.

UNE mente at de uriktige opplysningene ble gitt mot bedre vitende, og klageren har vært klar over dette under hele sitt opphold i Norge. Det ble derfor ansett å være grunnlag for tilbakekall. Opplysninger om identitet er av vesentlig betydning for behandlingen av en utlendingssak. Utlendingsmyndighetene kan ikke gjøre grundige vurderinger av saker dersom det gis uriktige opplysninger.

På denne bakgrunn ble det ansett riktig å benytte adgangen til å tilbakekalle klagerens midlertidige oppholdstillatelser. Klageren ble ikke ansett å ha et beskyttelsesbehov etter utl. § 28 første ledd. Som følge av utvisningsvedtaket, vurderte ikke UNE om det skulle gis tillatelse etter utl. § 38.

UTVISNING

I utvisningssaken ble det lagt til grunn at klageren forsettlig hadde gitt uriktige opplysninger om identitet, og dermed overtrådt utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a annet alternativ. Utvisning ble ikke ansett uforholdsmessig. Å gi uriktige opplysninger om identitet er alvorlig. Det er i stor grad utlendingens egne opplysninger utlendingsmyndighetene baserer sine vurderinger på. Uriktige opplysninger vanskeliggjør dette arbeidet. UNE anså overtredelsene som så alvorlige at det taler for å utvise fremfor å ilegge tilleggstid.

Klageren kom til Norge som godt voksen og har hatt hele sitt liv frem til dette i hjemlandet. Han har derfor sterk tilknytning dit. Klagerens manglende medvirkning til å avklare identiteten sin har gjort at UNE ikke har hatt mulighet til å ta stilling til hva som er hans rette hjemland. Hans tilknytning til Norge er etablert mens han hadde tillatelser som nå er tilbakekalt. Det kan derfor ikke legges særlig vekt på oppholdstiden her. Han har ikke hatt en berettiget forventning om å bli her. Anførsler om lang saksbehandlingstid kan heller ikke føre frem, da det igjen skyldes at klageren har gitt uriktige opplysninger som har ført til ressurskrevende behandling hos utlendingsmyndighetene.

Anførsler om helseproblemer kunne heller ikke føre frem. Terskelen er høy for å unnlate å utvise av den grunn. Problemene er ikke av en slik art eller et slikt omfang at de utgjør en akutt og livstruende lidelse.

Heller ikke hensynet til familien, herunder ett barn som ikke var myndig, tilsa at utvisning var uforholdsmessig. UNE la til grunn at barnets rett til å bli hørt hadde blitt tilstrekkelig ivaretatt gjennom brev fra barnet selv. Selv om barnets beste tilsa at klageren ikke skulle utvises, mente UNE at barnet ikke vil bli utsatt for så store belastninger at utvisning vil være uforholdsmessig.

Konklusjon

Klagerens tillatelser ble tilbakekalt, og han ble utvist med to års innreiseforbud.