Sammendrag: Dublin

Bakgrunn

Klageren ankom Norge etter å ha fått utstedt Schengenvisum av Spania. En anmodning til spanske myndigheter om tilbaketakelse etter Dublinregelverket ble ikke besvart, og etter forordningens artikkel 22 (7) ble spanske myndigheter ansett ansvarlig gjennom stilltiende aksept.

UDIs vedtak ble påklaget, og det ble bedt om utsatt iverksetting. UNE traff egen beslutning om ikke å gi utsatt iverksetting.

UNEs vurdering

UNE viste til at klagerens ønske om å få sin asylsøknad behandlet i Norge ikke tillegges vekt i vurderingen av hvilket land som er ansvarlig for søknaden. Spanske myndigheter er ansvarlig for søknaden gjennom stilltiende aksept av anmodningen om tilbaketakelse.

Klageren ble heller ikke ansett å ha en tilknytning til Norge som tilsa at søknaden skulle behandles her. Det var anført at klageren har en slektning i Norge, en kusine eller søster. UNE tok ikke stilling til slektskapet, men fant at det uansett ikke kunne utgjøre en slik tilknytning.

UNE fant heller ikke at det forelå særlige grunner som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden. Anførsel om at klageren fryktet å bli sendt tilbake til hjemlandet fra Spania, og at hun der risikerer å bli drept av myndighetene, ble besvart av UNE med at spanske myndigheter har evne og vilje til å gi klageren en forsvarlig asylsaksbehandling i samsvar med internasjonale forpliktelser. Heller ikke anførsler om frykt for sikkerheten i Spania fordi det er mange av hennes landsmenn der kunne tilsi et annet resultat. Klageren ble henvist til å ta dette opp med spanske politimyndigheter ved behov.

Klageren anførte også psykiske problemer og selvmordstanker på grunn av sin vanskelige situasjon. UNE viste til at terskelen for at slike forhold skal utgjøre en særlig grunn er høy, og det opplyste utfordringene når ikke opp.

Heller ikke ble klageren ansett vernet mot retur til Spania.

Konklusjon

Klageren plikter å forlate landet, og vedtaket kan iverksettes umiddelbart.