Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse
Saken gjaldt bortfall av permanent oppholdstillatelse grunnet langvarig opphold utenfor riket. Klageren hadde i en fireårsperiode oppholdt seg mer enn to år utenfor Norge.
Bakgrunn
Klageren hadde tidligere fått vedtak om bortfall av permanent oppholdstillatelse grunnet langvarig utenlandsopphold. Etter å ha fått ny oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefelle, søkte og fikk klageren fornyelse flere ganger. Ved fremsettelse av søknad om statsborgerskap opplyste hun om sine utenlandsopphold. Opplysningene viste en samlet oppholdstid utenfor Norge i mer enn to år over en fireårsperiode. Som en følge av dette ble hun forhåndsvarslet om bortfall av den permanente oppholdstillatelsen.
UDI traff vedtak om bortfall.
Klageren anførte at UDI burde gjort en konkret vurdering av om bortfall skulle skje. Hun har to barn i Norge som hun har samvær med, herunder et mindreårig barn. Hun har en sterk tilknytning til Norge, og hun ga forklaringer på sine ulike utenlandsopphold.
Etter klageoversendelsen opplyste klageren at hun hadde søkt ny oppholdstillatelse i familieinnvandring med sitt mindreårige barn og fått bekreftelse på lovlig opphold fra UDI.
UNEs vurdering
UNE kom til at klageren hadde oppholdt seg utenfor Norge i mer enn to år i løpet av en fireårsperiode, og merket seg at klageren ikke hadde sagt seg uenig i denne beregningen. Hun hadde altså oppholdt seg mer i utlandet enn regelverket ga rom for, jf. utlendingsloven § 62 og utlendngsforskriften § 11-8.
Klageren oppfylte ikke vilkårene for å få unntak fra regelen om bortfall. Det var ikke opplysninger som tilsa at hun mot sin vilje ikke hadde kunnet reise tilbake til Norge. Det var heller ikke noe som tilsa at vilkårene for opphold etter mishandlingsbestemmelsen i lovens § 53 var oppfylt. UNE vurderte anførselen om at klageren ikke hadde vært klar over reglene om bortfall, men viste til at hun hadde fått informasjon om dette fra politiet. Hun har også et selvstendig ansvar for å sette seg inn i de regler som gjelder for opphold i Norge.
En retur til hjemlandet ble ikke ansett i strid med utlendingslovens § 73 om vern mot retur. Hensynet til barnets beste ble ikke ansett til hinder for vedtak om bortfall.
Konklusjon
Klagerens permanente oppholdstillatelse har bortfalt, og hun er ikke vernet mot retur til hjemlandet. Hun har rett til å oppholde seg i Norge i forbindelse med ny søknad om oppholdstillatelse.