Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse og fortalte at han var mindreårig, men usikker på sin alder. Det ble foretatt en aldersundersøkelse, og resultatet tilsa at han var over 18 år. Han fortalte at han og familien hadde reist til Iran fordi det var vanskelig å leve under Talibans styre som hazara og sjiamuslim. Broren hans hadde dessuten arbeidet for de tidligere myndighetene. Hans foreldre samt hans kone og barn var igjen i Iran.

UDI avslo søknaden fordi de mente han ikke risikerte forfølgelse eller alvorlige overgrep ved retur. I klagen skrev advokaten blant annet at broren og storfamilien hadde mottatt trusler fra Taliban allerede før maktovertakelsen. Sammen med klagerens etnisitet og religion tilsa dette at han måtte få beskyttelse.

UNEs vurdering

UNE vurderte først klagerens alder. Han hadde ikke lagt frem et gyldig identitetsdokument som bekreftet alderen han hadde oppgitt. Politiet hadde imidlertid funnet bilde av et pass på telefonen hans. Da UDI spurte ham om dette i intervjuet, sa han at passene i Afghanistan ikke var riktige. Klageren hadde gitt sprikende opplysninger om hvor gammel han var, og tilpasset forklaringen om sin alder til spørsmålene hos politiet og UDI. At han var gift og hadde flere barn tydet også på at han var eldre enn oppgitt. Videre tilsa estimatet fra aldersundersøkelsen at han med klar sannsynlighetsvekt var over 18 år. Etter en helhetlig vurdering mente UNE at han var overårig.

UNE mente videre at klageren ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse, se utlendingsloven § 28 1 a. Selv om det kunne være belastende å leve under Taliban, var ikke begrensningene den afghanske befolkningen måtte leve under å regne som forfølgelse i utlendingslovens forstand. Det var heller ikke noe som tilsa at klageren ville risikere alvorlige reaksjoner fra Taliban fordi han hadde bodd i utlandet. Når det gjaldt brorens arbeid, viste UNE blant annet til at Taliban hadde utstedt et amnesti for de som hadde arbeidet for den tidligere republikken. Det hadde forekommet reaksjoner mot slike personer fra Taliban, men det var ikke landinformasjon som tilsa at Taliban gikk etter familiemedlemmer til tidligere myndighetsansatte nå. Det var heller ingenting konkret i klagerens sak som tilsa at Taliban ville være særlig oppmerksom på ham. UNE anerkjente at hazaraene ble utsatt for diskriminering, men det var ingenting som tydet på at Taliban ønsket å ramme hazaraene med sin politikk. Den islamske stat - Khorasanprovinsen (ISKP) hadde gjennomført angrep mot sjiamuslimer, men å bekjempe denne gruppen var høyt prioritert av Taliban og det var ingenting som tydet på at ISKP hadde kapasitet til å utfordre de facto myndighetene.

Vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 1 b var heller ikke oppfylt. UNE viste til at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er klart forbedret de senere årene, og at situasjonen på hjemstedet hans var tilstrekkelig stabilt til at han kunne returnere dit.

UNE påpekte at de vanskelige humanitære forholdene i Afghanistan gjør det generelt utfordrende å skulle etablere seg i landet etter å ha vært utenlands. Dette innebar imidlertid ikke at retur var utilrådelig for alle afghanere. UNE vurderte ikke klageren som en særskilt sårbar person, og viste blant annet til at han var voksen, arbeidsfør og fremstod som ressurssterk. Han skulle returnere til hjemstedet der han var oppvokst og hadde god kjennskap til afghansk kultur, språk og samfunnsforhold. UNE mente derfor at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at klageren skulle få opphold etter lovens § 38. Han hadde heller ikke en særlig tilknytning til Norge.

Konklusjon

UNE opprettholdt UDIs vedtak. Klageren stod ikke i reell fare for forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur, og hadde heller ikke behov for opphold på humanitært grunnlag.