Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge i 2015 og søkte om beskyttelse som enslig mindreårig. Han forklarte seg om egne opplevelser med Taliban og sa at faren var forsvunnet. Han fortalte at han ikke hadde noen mannlige omsorgspersoner i hjemlandet. UDI mente han hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse og innvilget beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han fikk også reisebevis.

Noen år senere søkte klagerens foreldre og søsken om familiegjenforening. UDI gjorde da undersøkelser i sosiale medier og gjennomførte et forvaltningsintervju med ham. Han holdt fast på sin tidligere forklaring og fortalte blant annet at han trodde foreldrene hadde funnet ham via Facebook. UDI mente at klageren bevisst hadde holdt tilbake eller gitt uriktige opplysninger i søknaden om beskyttelse. De viste blant annet til at faren hans dukket opp kort tid etter at klageren kom til Norge, og at familiens pass ble utstedt få dager etter at han søkte beskyttelse. UDI mente det var motstrid mellom klagerens opplysninger og opplysningene i familiens søknader om familiegjenforening. Klagerens oppholdstillatelser ble derfor tilbakekalt, og han ble utvist med fem års innreiseforbud og innmeldt i SIS.

UNE besluttet å behandle saken i nemnd, men saken ble avgrenset til spørsmålet om tilbakekall av tillatelsene og klagerens eventuelle beskyttelsesbehov i dag. Det var altså bare disse spørsmålene den samlede nemnda skulle ta stilling til, mens nemndleder alene skulle behandle spørsmålet om utvisning.

Klageren møtte for nemnda og forklarte seg om sin egen og familiens historie og bakgrunn.

UNEs vurdering

Nemnda vurderte først klagerens identitet og fant at denne var sannsynliggjort.

I vurderingen av klagerens asylforklaring og spørsmålet om tilbakekall delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klagerens asylforklaring verken var sannsynlig eller noenlunde sannsynlig. De forstod UDIs vedtak slik at klageren hadde fått oppholdstillatelse fordi han var et barn uten en mannlig omsorgsperson i hjemlandet. Forklaringen om farens forsvinning var imidlertid ikke troverdig. Flertallet la blant annet vekt på tidspunktet for når familien hans hadde skaffet seg pass og opplysninger som kom frem i den forbindelse. I tillegg var sentrale forhold i klagerens forklaring om egen kontakt med Taliban og flukten fra hjemlandet ikke troverdig. Forklaringen stemte heller ikke overens med kjent landinformasjon, blant annet om forekomsten av tvangsrekruttering til Taliban og kvinneledede husholdninger.

Flertallet mente at klageren som ungdom var moden nok til å forstå at han forklarte seg uriktig og tilbakeholdt sentrale opplysninger. De viste også til at reglene om tilbakekall ikke stiller krav om subjektiv skyld, og at oppholdstillatelsene uansett kunne tilbakekalles etter alminnelige forvaltningsrettslige regler. Mindretallet la vekt på at klageren var 14 år da han kom til Norge og at man da ikke kan forvente for mye når det gjelder kunnskap og hukommelse.

Flertallet fant at klageren verken risikerte forfølgelse i Afghanistan på generelt grunnlag eller ut fra individuelle forhold. Ut fra landinformasjon var det ikke en stor sikkerhetsrisiko å leve under Taliban. Klageren hadde tilstrekkelig erfaring fra hjemlandet til at han kunne tilpasse seg lokale forhold, til tross for flere års opphold i utlandet. Han hadde fordelen av en utdanning fra Norge, og han hadde nettverk i hjemlandet. Mindretallet mente at klagerens situasjon, sammen med de sikkerhetsmessige og humanitære forholdene i Afghanistan tilsa at han måtte ha beskyttelse.

Nemndlederen kom deretter under sterk tvil til at det var uforholdsmessig å utvise klageren. Han var ung da han kom til Norge, og han hadde bodd her over lang tid. Han hadde gått på skole og blitt godt integrert i det norske samfunnet, og han kjente ikke til livet under Talibans styre. Også lang saksbehandlingstid ble vektlagt. Nemndlederen viste til en helhetlig vurdering av de samme momentene og mente at det var grunn til å innvilge en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, se utlendingsloven § 38. Oppholdstillatelsen ble gitt med fem års varighet. Nemndlederen understreket at klageren og familien burde gjøre alt de kunne for å dokumentere hans identitet.

Konklusjon

Oppholdstillatelsene og reisebevis som flyktning ble tilbakekalt. Utvisningsvedtaket og innmeldingen i SIS ble omgjort. Klageren fikk en ny oppholdstillatelse ut fra sterke menneskelige hensyn.