Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren søkte visum ved norsk ambassade i 2010 og fikk dette innvilget. Hun oppga da en annen identitet og nasjonalitet (afrikansk land) enn da hun kort tid etter visumet utløp søkte beskyttelse i Norge.

UDI avslo først søknaden om beskyttelse, men omgjorde eget vedtak og innvilget en oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 38. Hun fikk senere innvilget permanent oppholdstillatelse, men avslag på utlendingspass. Søknad om norsk statsborgerskap ble avslått i 2018 ved UNEs vedtak.

I 2020 kom Kripos med en rapport om ansiktssammenligning som konkluderte med at bildet i visumsøknaden "med stor sikkerhet" viste samme person som bildene av klageren fra beskyttelsessaken. Klageren ble deretter forhåndsvarslet i 2021 om utvisning og tilbakekall.

UDI tilbakekalte klagerens midlertidige oppholdstilltalelser i 2023, og utviste klageren med varig innreiseforbud.

UNEs vurdering

UNE var enig med UDI i at klageren har gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske utlendingsmyndigheter, og at hun fikk tillatelse basert på de uriktige opplysningene. Det ble vist til at utlendingsmyndighetene først ble kjent med med at hun hadde søkt om visum i en annen identitet etter at tillatelse i beskyttelsesaken ble innvilget. UNE viste til UDIs begrunnelse i sin helhet.

Klagerens fortielser om den andre identiteten, skaper tvil om hvilken identitet som er riktig. Slik identitetstvil kan være til hinder for en tillatelse. Hun hadde hele tiden vært klar over at hun hadde oppgitt en annen identitet i visumsøknaden og at hun holdt tilbake disse opplysningene, og erkjente dette først da hun ble konfrontert med ansiktssammenligningen.

Slike uriktige opplysninger om identitet kan gi grunnlag for utvisning, og dermed være til hinder for å gi tillatelse på grunnlag av utlendingsloven § 38.

Klagerens helsetilstand på det tidspunktet hun fikk innvilget oppholdstillatelse var ikke av en slik art eller et slikt alvor at det ville ha dannet grunnlag for en tillatelse dersom utlendingsmyndighetene hadde vært kjent med de uriktige opplysningene om identitet.

Da klageren fikk oppholdstillatelse, var det også dels på grunn av at hun var enslig kvinne. I lys av identitetstvilen som nå forelå, mente UNE at utlendingsmyndighetene ikke fikk anledning til å undersøke klagerens nettverk nærmere. Det kan fremstå som at klageren har et bedre nettverk enn det som tidligere ble lagt til grunn.

UNE kom deretter til at det var grunnlag for å tilbakekalle klagerens tillatelser på grunn av de uriktige opplysningene.

UNE vurderte videre om det ville være riktig å tilbakekalle tillatelsene. Her la UNE vekt på at uriktige og tilbakeholdte opplysninger om identitet er alvorlig av flere grunner. Det gjør det vanskelig for myndighetene å vurdere saken på en korrekt måte, og å kontollere hvem som oppholder seg i Norge til en hver tid. Samlet sett ble klagerens handlinger ansett å være så alvorlige at tillatelsene burde tilbakekalles.

Ettersom klageren i samme vedtak ble utvist, fikk hun heller ikke en ny tillatelse.

I utvisningssaken la UNE til grunn at klageren hadde overtrådt utlendingsloven grovt ved å gi uriktige opplysningene av vesentlig betydning for innvilgelsen av tillatelsene.

Utvisning ble ikke ansett uforholdsmessig overfor klageren selv. UNE la til grunn at hun har et større nettverk i hjemlandet enn hun har gitt uttrykk for, og viste til at hennes troverdighet var svekket.

Når det gjaldt hensynet til klagerens barn, på det tidspunktet 4 år, mente UNE at barnets beste talte mot utvisning av klageren. UNE kom likevel til at utvisning ikke var uforholdsmessig, og viste til at barnets tilknytning først og fremst var til mor. Klageren ble vurdert å ha god omsorgsevne, og det ble tatt utgangspunkt i at barnet vil bli med klageren til hjemlandet.

Når det gjaldt anførsler om kjønnslemlestelse, viste UNE til vedtak i barnets sak.

Konklusjon

Klageren fikk sine midlertidige tillatelser tilbakekalt, og ble utvist og innmeldt i Schengen Informasjonssystem med varig innreiseforbud.