Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren hadde bodd i Norge i flere år med oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin kone. De hadde fått flere barn sammen. Barna var norske statsborgere.

Klageren søkte om ny oppholdstillatelse i familieinnvandring med ett av barna. Han la blant annet ved en søknad om separasjon mellom ham og den tidligere ektefellen, og bekreftelse på samvær fra barnevernstjenesten i hjemkommunen, der det ble bekreftet at barnevernet hadde omsorg for barna.

UDI avslo søknaden fordi klageren ikke skulle ha tilstrekkelig samvær med barnet. I klagen forklarte han blant annet at barnevernet hadde understreket viktigheten av at han fulgte opp samværet med barna, slik at de ikke føler seg forlatt av sine biologiske foreldre.

Etter at UDI sendte saken til UNE for klagebehandling, sendte klageren inn et brev fra barnevernet om at det var satt opp en ny samværsplan. Barnevernet bekreftet også at klageren i stor grad hadde gjennomført samværene etter avtale de siste årene.

UNE ba barnevernstjenesten om en oppdatert status på klagerens samværsavtale med barna, samt en vurdering av mulighetene for opptrapping og gjenforening mellom foreldrene og barna.

UNE mottok en ny samværsplan, der det var færre samvær, men hvor barna i større grad ville være sammen under samværene. UNE mottok også et brev fra barnevernet, der de blant annet skrev at klageren hadde deltatt på de fleste samværene, men i den senere tiden ikke hadde møtt opp til enkelte samvær grunnet helseutfordringer. De vurderte det som lite sannsynlig at ett eller flere av barna ville tilbakeføres til foreldrene.

UNEs vurdering

UNE viste til at en mor eller far som har samværsrett med barn under 18 år som bor i Norge sammen med den andre av foreldrene, har på visse vilkår rett til oppholdstillatelse, se utlendingsloven § 52 første ledd. Forelderen må ha samværsrett av et visst omfang. Dette skal som hovedregel tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske, se utlendingsforskriften § 9-10 og § 9-3.

Klageren hadde ikke samværsrett av et slikt omfang. Ifølge den oppdaterte samværsplanen skulle klageren dette året ha åtte samvær, hvert på en time.

Selv om forelderen ikke har nok samvær, kan oppholdstillatelse gis dersom det er sannsynlig at klageren oppfyller kravet til samvær innen ett år, se utlendingsloven § 52 fjerde ledd. UNE påpekte at det ikke forelå noen konkret plan for opptrapping av samvær i nær fremtid eller at samværene vil øke, og viste til informasjon fra barnevernstjenesten. Det var heller ikke særlige grunner som tilsa at det skulle gjøres unntak fra kravet til samvær. Klagerens barn hadde vært plassert i beredskapshjem siden fødsel eller kort tid etter fødsel, og beredskapshjemmet hadde vært fosterhjem for barna etter dette. Videre hadde klageren hatt begrenset samvær med barna over en lengre tidsperiode. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at samværet kom til å øke.

UNE viste til at i alle handlinger som berører barn, skal hensynet til barnets beste vektlegges og være et grunnleggende hensyn. UNE mente på bakgrunn av opplysningene fra barnevernstjenesten om gjeldende samværsordning, at det var til barnas beste å ha samvær med klageren åtte ganger i året. Samværet mellom barna og klageren lå langt under samværsomfanget som lovgiver anså som tilstrekkelig for å innvilge oppholdstillatelse etter lovens § 52. Klageren hadde etter UNEs vurdering et så begrenset samvær at det kunne videreføres ved at klageren reiste visumfritt til Norge. UNE mener at han ikke trengte en oppholdstillatelse for å gjennomføre samværet med barna. At han ikke fikk oppholdstillatelse, ville ikke innebærer noen endring i barnas livssituasjon da samværet var av begrenset omfang i dag. Dersom situasjonen endrer seg, ville klageren kunne søke om familieinnvandring på nytt.

UNE viste til at klageren hadde bodd i Norge i flere år og hadde etablert en sterk tilknytning til Norge gjennom blant annet norskkurs og etablering av familie. UNE mente likevel at han ikke hadde en særlig tilknytning til Norge som tilsa at han skulle få en oppholdstillatelse. Etter UNEs praksis kreves det opphold med tillatelse i 8 til 10 år for at det skal anses som særlig tilknytning i lovens forstand. UNE viste også til at klageren kom til Norge i voksen alder og at han derfor vil ha sterkere tilknytning til hjemlandet.

Etter en samlet vurdering mente UNE at det verken forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven §§ 49 og 38.

Konklusjon

UDIs avslag på klagerens søknad ble opprettholdt som følge av manglende samvær. UNE vurderte ikke de andre vilkårene for en tillatelse.