Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Politiet etterforsket klagerens identitet i forbindelse med hans statsborgerskapssøknad. Etterforskningen avdekket flere forhold rundt klagerens familie og tilknytning til Pakistan som avvek fra klagerens forklaring, herunder flere valutatransaksjoner. På denne bakgrunn varslet UDI om tilbakekall av tillatelsene, og viste til at det bevisst var gitt uriktige opplysninger av vesentlig betydning for vedtaket, både om beskyttelsesbehov, relasjoner og opphold i Pakistan.

Det ble inngitt tilsvar til forhåndsvarselet, og UDI traff vedtak om tilbakekall. Hjemmelsgrunnlaget ble endret til alminnelige forvaltningsrettslige regler, og UDI konkluderte med at vedtaket om å innvilge oppholdstillatelse var truffet på uriktig faktisk grunnlag og derfor er objektivt ugyldig.

Vedtaket ble påklaget, og det ble blant annet vist til at de uriktige opplysningene ikke var av vesentlig betydning, og at det uansett burde bli gitt ny tillatelse etter utlendingsloven § 38. Det ble også anført at klageren hadde et beskyttelsesbehov som "vestliggjort".

UNEs vurdering

UNE var enig i UDIs vurdering og viste til denne. Det var sannsynlig at klageren og hele familien har eller har hatt PoR-kort, og dermed lovlig opphold i Pakistan. Flere av klagerens anførsler er i strid med tilgjengelig landkunnskap om PoR-kort og skolegang for afghanere i Pakistan. UNE kom derfor, som UDI, til at vedtaket bygget på uriktig faktisk grunnlag, og dermed måtte anses ugyldig.

UNE vurderte deretter om det likevel skulle gjøres unntak fra dette utgangspunktet om ugyldighet etter en konkret vurdering. Det ble vist til at klageren var mindreårig da han ankom Norge, har oppholdt seg her i flere år, gått på skole, snakker norsk og virker godt integrert. Ettersom utlendingsmyndighetene i stor grad baserer seg på utlendingers egne opplysninger, vil det kunne gå en del tid før det avdekkes uriktige opplysninger. Tidsaspektet tillegges derfor mindre vekt.

Alder og botid kan heller ikke være avgjørende, ettersom klageren hele tiden har vært klar over at grunnlaget for tillatelsene var uriktig. Hensynet til innrettelse og bekyttelse av berettigede forventninger slår derfor ikke inn med særlig styrke.

Det kan heller ikke legges til grunn at klageren uansett ville fått innvilget beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, da de uriktige opplysningene avskar utlendingsmyndighetenes muligheter til å vurdere beskyttelsesbehovet riktig. Klageren har også endret forklaring om bosted og nettverk flere ganger, og det er ikke endelig avklart hva som ville vært riktig retursted i Afghanistan den gangen.

Anførsler om manglende tilknytning til Afghanistan ble heller ikke lagt til grunn, under henvisning til at han har hatt mesteparten av sin oppvekst i et afghansk miljø og dermed kjennskap til språk og kultur. Pengeoverføringer viser også et nettverk i Afghanistan.

UNE viste også til at innholdsmangelen er grov, og dekker hele det grunnlaget tillatelsen ble gitt på. Innvandringsregulerende og allmennpreventive hensyn, å forhindre at mindreårige sendes alene til Europa, ble også vektlagt.

Samlet kom UNE til at det ikke skulle gjøres unntak fra utgangspunktet om ugyldighet.

UNE mente også at det var riktig å benytte adgangen til å tilbakekalle, og viste til allmennpreventive hensyn. Uriktige opplysninger gjør det vanskelig å utøve kontroll med sakene og undergraver en regulert innvandring. Det brukes store ressurser på slike saker, og tilbakekall er også viktig for å unngår at regelverket undergraves.

UNE vurderte deretter om klageren nå har et beskyttelsesbehov mot Afghanistan som gir ham rett til vern som flyktning, jf. utlendingsloven § 28 første ledd. Det var anført at klageren gjennom oppholdet i Norge har blitt vestliggjort og risikerer forfølgelse fra Taliban på det grunnlaget. UNE la til grunn at klageren må tilpasse seg kulturen i Afghanistan ved retur dit, og at han ikke har fremvist holdninger som kan virke støtende på religiøse eller kulturelle følelser. Den tilpasningen klageren må gjøre kan være en belastning, men utgjør ikke forfølgelse.

Heller ikke fant UNE at klageren tilhører en gruppe som i dag er særlig utsatt for forfølgelse i Afghanistan, og de livsbegrensninger han vil oppleve ikke utgjør så alvorlige menneskerettighetsbrudd at det innebærer forfølgelse.

Den generelle sikkerhetssituasjonen i hjemprovinsen ble også ansett å være tilstrekkelig stabil til at klageren kan returnere dit. Afghanere vil normalt ha slektninger å returnere til, og pengeoverføringer indikerer at klageren har et nettverk i Afghanistan. Om det motsatte mot formodning skulle være tilfelle, er det uansett ikke til hinder for retur, da klageren kjenner språk og kultur og nå er en voksen mann.

UNE kom til at klageren ikke har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd, og heller ikke vern etter § 73. Helseopplysninger var ikke dokumentert og uansett ikke av en slik art at de kan danne grunnlag for opphold. Klageren er en ung, arbeidsfør mann uten barn, og det foreligger ingen sterke menneskelige hensyn som kan tilsi tillatelse etter utlendingsloven § 38. Heller ikke har klageren en tilknytning som kan danne grunnlag for tillatelse etter denne bestemmelsen, da hans oppholdstid her må tillegges begrenset vekt når den har blitt opparbeidet gjennom opphold på uriktig grunnlag.

Konklusjon

Klagerens tillatelser og reisebevis ble tilbakekalt, og klage over avslag på søknad om statsborgerskap ble ikke tatt til følge.