Sammendrag: Utvisning
Klageren ble utvist med to års innreiseforbud fordi hun var straffet for mishandling i nære relasjoner. UNE anså det som særlig alvorlig at hun hadde mishandlet egne barn over lengre tid. At hun hadde bodd i Norge i over 20 år og var kommet hit som barn, gjorde ikke at utvisning var uforholdsmessig.
Bakgrunn
Klageren kom til Norge da hun var tolv år gammel. Hun fikk midlertidig oppholdstillatelse og fikk senere permanent opphold her.
Hun ble dømt til ubetinget fengsel i to år for å ha utøvd fysisk og psykisk vold mot to av sine barn. UDI vedtok derfor å utvise henne, med to års innreiseforbud. Innreiseforbudet ble også registrert i Schengen Information System (SIS).
Klagerens advokat klaget på vedtaket, og skrev at hennes sterke tilknytning til Norge måtte veie tungt i vurderingen. Hun hadde ikke familie, venner eller annet nettverk i hjemlandet. Det ble også vist til hennes helseutfordringer. Hun hadde slitt psykisk og nylig vært innlagt på grunn av selvmordstanker. Advokaten mente det var lite sannsynlig at hun ville få like tett oppfølging dersom hun ble utvist til hjemlandet. Advokaten mente også at klagerens barn ville bli påført en enorm belastning dersom samvær med moren måtte utføres i et tredjeland som følge av hennes utvisning.
UNEs vurdering
UNE viste til at klageren hadde begått meget alvorlig kriminalitet ved gjentatte ganger å ha utsatt sine barn for vold. Bestemmelsen som klageren ble dømt etter har en strafferamme på seks år, som etter UNEs syn sier noe om hvordan lovgiver ser på denne type vold. Utlendingslovens forarbeider trekker frem vold i nære relasjoner som kriminalitet som i utgangspunktet må anses som spesielt alvorlig ved vurderingen av om en person skal utvises. Det skal derfor svært mye til før en utvisning kan regnes som uforholdsmessig, også når utlendingen har en meget sterk tilknytning til Norge. UNE var enig med UDI i at saken var særlig alvorlig fordi klageren hadde mishandlet to av sine egne barn, volden hadde pågått over tid og grenset til grov mishandling som nevnt i straffeloven § 283.
På UDIs vedtakstidspunkt hadde klageren en samlet oppholdstid i Norge på over 20 år. Hun var 12 år gammel da hun kom til Norge. UNE viste til at den klare hovedregelen er at det er uforholdsmessig å utvise en utlending som har vokst opp i Norge og har hatt mange års uavbrutt opphold her. Samtidig er det ikke noe absolutt vern som gjør det umulig å utvise i helt spesielle situasjoner.
I klagen hadde advokaten understreket at klageren ikke hadde noen tilknytning til hjemlandet. Det at hun snakket engelsk var ikke et godt argument, siden dette var et språk alle i Norge snakker. UNE var ikke enig i at dette ikke var av betydning. Ved å snakke språket som brukes i hjemlandet vil det være enklere for klageren å etablere seg der, kontakte offentlige instanser for eventuell bistand, samt skaffe seg et nettverk.
I klagen ble det også argumentert for at klagerens helseutfordringer gjorde en utvisning uforholdsmessig. I sin vurdering viste UNE til at det etter praksis er en meget høy terskel for at helse alene skal kunne føre til at utvisning er uforholdsmessig. I utgangspunktet vil det innebære at klageren har en akutt, livstruende fysisk lidelse eller en psykisk lidelse som kan klassifiseres som en alvorlig sinnslidelse. UNE kunne ikke se at dette var tilfellet for klageren. UNE påpekte videre at dersom det viste seg at hun hadde behov for oppfølging fra helsevesenet i tiden hun var utvist, så hadde hjemlandet et velfungerende helsevesen som kunne ivareta hennes behov.
Klageren mente også at UDI ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt hensyn til at hun delte foreldreansvar for sine barn. En utvisning ville gjør det vanskelig for henne å ivareta dette ansvaret. UNE anså ikke dette som et tungtveiende moment, og viste til dokumentasjon på at klageren ikke hadde samarbeidet med barnas far den tiden hun hadde vært i Norge.
Etter en helhetsvurdering kom UNE til at et vedtak om utvisning ikke var uforholdsmessig overfor klageren selv.
Videre vurderte UNE hvorvidt utvisning var uforholdsmessig overfor klagerens barn. UNE la til grunn at barna hadde et stabilt og trygt hjem hos sin far. De hadde alle uttalt at de ønsket at far skulle ha foreldreansvar alene, og at de kun ønsket å møte moren sammen og med andre voksne til stede. UNE mente at en utvisning i denne saken ikke ville innebære en faktisk familiesplittelse, i og med at klageren hadde svært begrenset samvær med barna. UNE la også til grunn at det var en mulighet for at barna kunne besøke henne i hjemlandet eller andre steder utenfor Schengenområdet, dersom foreldrene kom til enighet om det.
Konklusjon
Klageren ble utvist med to års innreiseforbud. Innreiseforbudet ble registrert i SIS.