Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring da hun var 20 år. Hun var gift med en norsk borger med tjetsjensk bakgrunn, og de hadde et barn sammen. UDI avslo søknaden fordi hun ikke var 24 år, slik regelverket krever av hensyn til risikoen for tvangsgifte.

I klagerunden skrev advokaten at ekteskapet var fullt ut frivillig, at paret traff hverandre gjennom felles kjente, og at de hadde kjent hverandre et snaut år før de inngikk Nikah, og de giftet seg ett års tid senere. Vedlagte bilder, utskrift av samtaler og erklæringer fra familiemedlemmer bekreftet kontakten og frivilligheten. Ektefellen i Norge har vokst opp her, mens klageren har vokst opp i et annet land enn Russland. Klageren fødte deres andre barn før UNE behandlet klagen.

UNEs vurdering

Både klageren og referansepersonen (ektefellen) må ha fylt 24 år. Det følger av utlendingsloven § 41a. Formålet med bestemmelsen er å beskytte unge personer mot ekteskap inngått under tvang, men også under mindre alvorlige grader av press og overtalelse fra familien. Det er enkelte konkrete unntak fra alderskravet, men de er ikke relevante for saken.

Klageren er under 24 år. Det gjelder et generelt unntak fra alderskravet dersom det er "åpenbart" at ekteskapet eller samlivet er frivillig. Terskelen er høy. Klageren og ektefellen har bakgrunn fra et land - Russland/Tsjetsjenia - hvor det er europeisk erfaring med at tvangsekteskap forekommer. De er derfor i risikogruppen for å bli utsatt for tvangsekteskap. UNE viste blant annet til temanotat fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) "Tsjetsjenia: Ekteskapsinngåelse, skilsmisse og barnefordeling" publisert 16.07.2014, punkt 2.5, og til European Asylum Support Office (EASO), "COI Report: Chechnya - Women, marriage, divorce and child custody" (September 2014), punkt 6.4. Der begge har bakgrunn fra et land eller område hvor det er europeisk erfaring med at tvangsekteskap forekommer, vil det være vanskelig å fastslå at ekteskapet åpenbart er frivillig.

UNE mener det ikke er nok opplysninger som tilsier at ekteskapet er åpenbart frivillig. Det er få opplysninger i saken som tilsier dette utover hva klageren, ektefellen og deres familier selv har sagt. Lovgiver har bevisst ikke gjort unntak der partene har felles barn, og terskelen for unntak er høy. Etter en samlet vurdering er ikke vilkårene i utlendingsloven § 40 oppfylt.

UNE mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn etter lovens § 49. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse for å unngå at regelverket i spesielle tilfeller fører til urimelige avgjørelser. Hensynet til barnas beste - å vokse opp sammen med begge foreldrene - tilsier en tillatelse. Men dette hensynet er avveid ved utformingen av regelverket og lovens vilkår. Det må som utgangspunkt foreligge spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som skiller klagerens sak fra et større antall saker for å gjøre unntak. Det forhold at partene har felles barn anses ikke som så spesielt og tungtveiende at nektelse av oppholdstillatelse vil være urimelig, se uttalelsen i lovens forarbeider Prop. 90 L(2015-2016) s. 112 flg. Det er heller ikke forhold som tilsier at et avslag vil representere en større belastning for barna enn det som må antas å være tilfelle i de fleste tilsvarende saker.

Det er ikke varige hindre for at familiegjenforening kan skje i fremtiden. Klageren kan søke på nytt når hun har fylt 24 år. Hun har også mulighet til å fortsette å reise frem og tilbake med besøksvisum.

Konklusjon

Søknaden avslås.