Sammendrag: Tilbakekall
Klageren fikk kalt tilbake sin flyktningstatus og sine tidligere oppholdstillatelser fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og sitt statsborgerskap da hun søkte beskyttelse i Norge. Opplysningene var av vesentlig betydning for at hun hadde fått opphold i Norge. Verken overfor henne selv, ektefellen eller barna var det uforholdsmessig å utvise henne med to års innreiseforbud.
Bakgrunn
Da klageren kom til Norge med sin ektefelle og et barn, oppga hun at hun var kurder, medlem av KDPI og borger av Iran. UDI mente at hun risikerte forfølgelse ved en eventuell retur til Iran, og ga henne oppholdstillatelse som flyktning for tre år.
Da klagerens barn fra det første ekteskapet søkte om familieinnvandring, kom det frem opplysninger om at klageren er irakisk borger. Dette hadde hun ikke opplyst om da hun søkte beskyttelse i Norge. Klageren nektet for at hun var irakisk borger da hun ble forhåndsvarslet om at opplysningene kunne føre til utvisning og at hennes tillatelse kunnes kalles tilbake.
UNEs vurdering
På bakgrunn av de to verifikasjonene UDI hadde foretatt, og at klagerens identitet var bekreftet ved fotosammenligning, la UNE til grunn at klageren hadde vært irakisk borger siden fødselen. UNE skrev at klageren mest sannsynlig ikke ville fått oppholdstillatelse om det hadde vært kjent at hun også var borger av Irak, siden beskyttelsesbehovet var vurdert opp mot Iran. UNE mente at klageren hadde gitt de uriktige opplysningene bevisst.
Siden klageren bevisst hadde gitt uriktige opplysninger, var det hjemmel for å tilbakekalle klagerens tillatelse etter utlendingsloven § 63. Det var også grunnlag for å kalle tilbake tillatelsen etter alminnelige forvaltningsrettslige regler siden tillatelsen bygget på uriktig faktisk grunnlag og derfor var å anse som ugyldig.
UNE mente at klageren ikke ville risikere forfølgelse ved retur til Irak og at det heller ikke var andre grunner til å gi henne ny oppholdstillatelse. Videre mente UNE at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. Ved vurderingen av hensynet til klageren selv, viste UNE til at hun hadde kommet til Norge i voksen alder og hadde hatt det meste av sitt voksne liv i hjemlandet. Hun hadde også familie der. UNE påpekte at den tilknytningen hun hadde til Norge, var etablert under opphold på falske premisser og derfor er mindre tungtveiende.
UNE mente at det heller ikke overfor ektefellen eller barna i Norge var uforholdsmessig å utvise klageren. UNE skrev at en utvisning ikke var til barnas beste, og at dette kunne være uheldig for barna. UNE mente likevel at de hensynene som talte for utvisning, måtte bli avgjørende på grunn av forholdets alvor. Vedtakene om tilbakekall og utvisning var ikke i strid med FNs barnekonvensjon eller den europeiske menneskerettskonvensjon.