Sist oppdatert: 27.10.202227.10.2022

Sammendrag: Familie

To mindreårige gutter fikk ikke oppholdstillatelse med sin far i Norge fordi underholdskravet ikke var oppfylt. Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra vilkårene om familieinnvandring.

Bakgrunn

To mindreårige gutter søkte familieinnvandring med en referanseperson som ble opplyst å være deres far. Referansepersonen hadde fått oppholdstillatelse i Norge ca. fire år tidligere som forelder til et barn som hadde fått opphold i Norge som flyktning. Det ble opplyst at klagerne hadde bodd de siste månedene i Etiopia med en slektning, og at deres mor bor i Eritrea. Det ble videre opplyst at de ikke hadde sett sin far (referansepersonen) de siste syv årene.

UDI avslo søknaden fordi hverken kravet til samtykke fra barnas mor eller kravet til forsørgelse (underholdskravet) var oppfylt. UDI mente at det heller ikke var grunn til å gi oppholdstillatelse etter andre bestemmelser i utlendingsloven.

I klagen skrev referansepersonen at familien hadde blitt splittet da de forsøkte å flykte fra Eritrea i 2016, og at adskillelsen fra far og søsken har vært svært vanskelig for barna. Klagerne hadde flyktet til Etiopia på egen hånd uten at moren visste det, og etter et opphold i en flyktningleir bodde klagerne nå hos en slektning som selv er flyktning og kun oppholder seg midlertidig i Addis Abeba.  Hensynet til barna måtte veie tyngre enn innvandringsregulerende hensyn. Referansepersonen skrev videre at han er i praksis i samarbeid med NAV, og at han ønsker seg fast jobb. Det ble også lagt frem samtykke fra moren på at barna kan reise til faren i Norge.

UNEs vurdering

UNE fastholdt at kravet til forsørgelse ikke var oppfylt. Opplysninger fra skatteetaten viste at referansepersonen mottar kvalifiseringsstønad. Slik stønad regnes ikke som framtidig inntekt.

Selv om det kan gjøres unntak fra underholdskravet når klagerne er barn under 15 år som ikke har en omsorgsperson i hjemlandet, var det ikke aktuelt i denne saken. UNE mente at klagerne måtte anses å ha omsorgsperson i hjemlandet siden moren bor i Eritrea, og klagerne hadde bodd sammen med henne der frem til de dro til Etiopia. Det var ikke opplysninger i saken om at moren ikke har evne til å gi klagerne tilstrekkelig omsorg.  UNE bemerket at man ikke kan legge til grunn at barn ikke har omsorgspersoner i hjemlandet basert på at omsorgspersonen eller barna velger å reise til et naboland.

UNE mente at det heller ikke var «særlig sterke menneskelige hensyn» i saken som tilsier at det gjøres unntak fra kravet til forsørgelse. Igjen viste UNE til at barna har omsorgsperson i hjemlandet, og at også klagernes slektning i Addis Abeba kan ta vare på dem, samt at referansepersonen kan bidra økonomisk hvis det er behov for det.

Det var heller ikke grunnlag for å gi klagerne oppholdstillatelse som søsken til broren som tidligere hadde fått opphold i Norge som flyktning. Den eldste broren i Norge hadde fylt 18 år da klagernes søknad ble levert.

UNE bemerket at selv om den beste løsningen for klagerne kan være å flytte til Norge, er ikke dette tilstrekkelig til å gjøre unntak fra underholdskravet. Det var ikke opplysninger om at klagerne har et særlig behov for å bo sammen med sin far ut over det som gjelder for barn generelt. UNE viste også til at klagerne ikke hadde sett sin far siden 2013 da de var fire og syv år gamle, og at de hadde hatt hele sin oppvekst sammen med mor og øvrig familie.

Var dette sammendraget nyttig?