Sist oppdatert: 10.05.202210.05.2022

Sammendrag: Arbeid

Klageren fikk formelt avslag på søknad om oppholdstillatelse for sesongbasert arbeid fordi han ikke hadde fulgt riktig fremgangsmåte for å søke. Søknaden var ikke fremsatt verken av klageren selv eller hans arbeidsgiver. Det var heller ikke sterke rimelighetsgrunner som tilsa at det kunne gjøres unntak fra hovedreglene om fremgangsmåte.

Bakgrunn

 
Klageren har tidligere hatt oppholdstillatelse som sesongarbeider. En venn av klageren møtte ved et politidistrikt og søkte om ny midlertidig oppholdstillatelse på vegne av klageren. Vedlagt søknaden var et arbeidstilbud fra en fiskeforedlingsbedrift i Norge. Det var også vedlagt en uttalelse fra NAV som opplyste at det er vanskelig å rekruttere tilstrekkelig kvalifiserte sesongarbeidere fra Norge og EØS-området til denne type virksomhet. NAV anbefalte derfor at virksomheten fikk mulighet til å ansette klageren.
 

Vurdering og konklusjon

 
Regelverket stiller krav til fremgangsmåte ved søknader om oppholdstillatelse. Som hovedregel må det søkes om oppholdstillatelse ved en norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av eller har hatt oppholdstillatelse de siste seks månedene.
 
Søknader fra Norge skal fremmes ved personlig oppmøte hos politiet i det distriktet klageren har fast opphold. En arbeidsgiver eller oppdragsgiver med skriftlig fullmakt kan søke om oppholdstillatelse på vegne av arbeidstakere. UNE avslo søknaden fordi det ikke var søkt på riktig måte. Søknaden ble fremmet av klagerens venn, som verken var klagerens arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Han kunne derfor ikke fremme søknad om oppholdstillatelse på vegne av klageren.
 
UNE vurderte om det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden kunne fremmes på annen måte. UNE så hen til opplysningene fra klageren om at reiserestriksjoner og situasjonen som Norge og verden var i på søknadstidspunktet ga tungtveiende grunner til at søknaden ble levert av hans venn og ikke ved personlig oppmøte. Klageren mente også at det var praktisk enklest at søknaden ble levert av hans venn. Klageren mente også at det var urimelig å kreve at han måtte levere en ny søknad for å tilfredsstille gjeldende regler, særlig under den pågående pandemien.    
 
UNE mente at det ikke var særlige forhold som tilsa at det forelå sterke rimelighetsgrunner. UNE mente ikke det var urimelig at klageren måtte søke på nytt og viste til at praktiske og økonomiske forhold i utgangspunktet ikke anses som sterke rimelighetsgrunner. UNE samtykket derfor ikke til at det ble søkt på annen måte en det som er utgangspunktet i regelverket.
 

Var dette sammendraget nyttig?