Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Familie

Eldre kvinne over 60 år fikk ikke familieinnvandring med voksen datter i Norge fordi det ikke var sannsynliggjort at hun ikke hadde slektninger i hjemlandet. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn som tilsa at det ble gjort unntak fra lovens bestemmelser om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse for å bo med sin datter i Norge (referansepersonen). I søknaden oppga klageren kun referansepersonen som sitt barn. Hun opplyste også at hun oppholdt seg i Etiopia som flyktning.
 
Da referansepersonen søkte om oppholdstillatelse i Norge, opplyste hun at hennes far var død og at hun hadde to søsken, en bror som bodde i hjemlandet og en søster som bodde i et tredjeland. 
 
Klageren ble i forbindelse med UDIs behandling av saken bedt om å fremlegge dødsattest for ektefellen. Hun ble også bedt om å sende inn dokumentasjon på oppholdstillatelse/statsborgerskap for alle sine barn, barnebarn og foreldre. Klageren forklarte at det ikke var mulig å fremskaffe dødsattester for sin avdøde mann og sine foreldre. Hun opplyste også at hennes sønn var barnløs og bodde i et europeisk land. Hun hadde også en datter som bodde i Libanon, men de mistet kontakten for mange år siden. Klageren og referansepersonen vet ikke om hun fortsatt er i live, og kan derfor ikke fremlegge etterspurt dokumentasjon. De opplyste også at klageren har bodd i Etiopia i flere år uten andre voksne familiemedlemmer. Referansepersonen har en mindreårig stesønn som bor sammen med klageren i Etiopia. Klageren er en viktig omsorgsperson for han og de skal søke om familieinnvandring for stesønnen også. 
 

Vurdering og konklusjon 

 

UNE mente det ikke var dokumentert at klageren manglet nære slektninger i hjemlandet og derfor oppfylte hun ikke vilkårene for familieinnvandring med voksent barn i Norge.

UNE vurderte opplysningene om at klageren har mistet kontakt med datteren i Libanon, og at hun derfor ikke kunne fremlegge nødvendig dokumentasjon på at hun oppholder seg i et tredjeland. UNE la av kontrollhensyn  ikke disse opplysningene til grunn da det ikke var noe dokumentasjon i saken som sannsynliggjorde påstandene. 

 

UNE mente også at det ikke var slike sterke menneskelige hensyn i saken som kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Dette er en unntaksbestemmelse og er ikke ment å omfatte forhold som vil gjelde for et stort antall søkere. Klageren har opplyst at hun har dårlig helse og at hun ikke har familiemedlemmer som kan ta seg av henne i oppholdslandet. Det er mange som søker om familieinnvandring som klageren som opplyser om tilsvarende forhold. Mange kommer også fra land hvor behandlings- og omsorgstilbudet generelt ligger under standarden i Norge. Med utgangspunkt i at like saker skal behandles likt, ville en oppholdstillatelse i denne saken tilsi at det vil måtte gis tillatelser i en rekke andre saker. Ut fra opplysningene i saken mente UNE at klagerens situasjon ikke var så spesiell og tungtveiende at nektelse av oppholdstillatelse ville være urimelig. En innvilgelse av denne og lignende saker vil gi samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel på behandlingskapasitet i det norske helsevesenet og økte utbetalinger gjennom sosial- og trygdeordninger. 

Det var derfor ikke grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse.

Var dette sammendraget nyttig?