Sammendrag: EØS

 

Klageren ble registrert som EØS-borger i Norge i 2007.

 

Han ble ilagt til sammen tre forelegg fra politiet, blant annet for å ha slått en annen person. Han ble vurdert utvist for disse forholdene, men UDI mente de objektive vilkårene ikke var oppfylt og besluttet å ikke utvise.

 

Han ble senere idømt en lengre fengselsstraff for forsøk på voldtekt. Politiet opprettet derfor ny utvisningssak.

 

I etterkant av opprettelsen av utvisningssaken ble klageren gitt en påtaleunnlatelse etter å ha opptrådt utagerende i beruset tilstand i en butikk.

 

UDI utviste klageren med varig innreiseforbud. UDI mente at klageren ikke oppfylte vilkårene for varig oppholdsrett. Grunnvilkårene for utvisning var oppfylt. UDI viste til at klageren var dømt for voldtektsforsøk, og at det var grunn til å tro at han kunne begå nye, straffbare forhold dersom han fikk bli i Norge. Utvisning var ikke uforholdsmessig. UDI viste blant annet til at klageren ikke hadde noen tilknytning til Norge, verken personlig eller i form av familie. Varig innreiseforbud var i tråd med praksis, på grunn av forholdets alvor og klagerens manglende tilknytning til riket.

 

Vedtaket ble påklaget og det ble blant annet opplyst at klageren hadde flere alvorlige helseplager, også rusproblemer.

 

 

UNE endret ikke UDIs vedtak.

 

UNE mente at de objektive vilkårene for å utvise klageren var oppfylt. Hensynet til offentlig orden tilsa utvisning, selv om begrepet "offentlig orden" skal tolkes restriktivt, fordi utvisning bryter med den grunnleggende retten til fri bevegelighet. UNE mente at kriminaliteten klageren var dømt for utgjorde en tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og viste blant annet til at voldtekt og forsøk på dette er en svært integritetskrenkende og fryktskapende handling.

 

Videre mente UNE at det måtte antas å foreligge personlige forhold hos klageren som innebar «en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel» mot grunnleggende samfunnshensyn. En straffedom er ikke nok til å utvise en EU-borger, men UNE mente etter en konkret vurdering at det var fare for at klageren i fremtiden ville begå lignende kriminalitet. UNE viste til forholdets alvor og at voldtektsforsøket virket planlagt. Videre bemerket UNE at klageren etter det opplyste ikke mottar noen behandling for rusproblemene sine.

 

Utvisning var ikke uforholdsmessig, og UNE viste blant annet til at klageren kunne få behandling for helseproblemene sine i sitt eget hjemland. UNE bemerket at ingen av helseproblemene var dokumenterte.

 

UNE mente at det måtte gis varig innreiseforbud, og begrunnet dette blant annet med at klageren hadde vist manglende sperrer for bruk av vold, og at voldsbruken hans hadde vært eskalerende. Et tidsbegrenset innreiseforbud ville derfor ikke være tilstrekkelig for å beskytte samfunnet.

 

Klageren var ikke vernet mot retur til hjemlandet.