Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Reisedokumenter

Klageren fikk ikke utlendingspass fordi hun ikke hadde dokumentert at det var umulig å få pass fra hjemlandet.

Bakgrunn

Klageren søkte om utlendingspass. Hun fortalte at hun ikke hadde tatt med seg eritreiske dokumenter ved utreisen av frykt for militæret, og at det var vanskelig å få pass i Eritrea.
 
UDI avslo søknaden og viste til at klageren ikke fylte de alminnelige vilkårene for å få utlendingspass og at det heller ikke forelå grunnlag for å gjøre unntak i denne saken. UDI mente at hun hadde mulighet til å skaffe seg pass fra hjemlandet sitt.
 
I klagen skrev klageren at hun hadde problemer med eritreiske myndigheter og ikke ønsket å samarbeide med dem eller betale penger til dem. Derfor kunne hun ikke søke om eritreisk pass.
 

UNEs vurdering og konklusjon

UNE viste til at en utlending som har fått oppholdstillatelse etter å ha søkt om beskyttelse, men uten å ha fått status som flyktning, skal få utlendingspass hvis hennes forhold til myndighetene i hjemlandet tilsier det og det ikke er særlige grunner som taler imot det. Dette følger av utlendingsloven § 64 annet ledd.
 
Klageren hadde derimot fått oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av familieinnvandring med ektefellen, og fylte derfor ikke vilkårene for å få rett til utlendingspass etter denne bestemmelsen.
 
Utlendingspass kan også gis til en utlending som har oppholdstillatelse i Norge, men som ikke kan skaffe seg pass eller annet reisedokument fra sitt hjemland eller annet land. Dette står i utlendingsforskriften § 12-5 tredje ledd. UNE stiller strenge krav til at klageren dokumenterer at hun har søkt om hjemlandets pass uten å få det.
 
UNE påpekte at eritreere som oppholder seg i Norge kan søke om pass ved den eritreiske ambassaden i Stockholm, og viste til landinformasjon om fremgangsmåten for dette. Klageren hadde ikke lagt frem dokumentasjon på at hun forgjeves hadde søkt om pass fra Eritrea.
 
UNE var kjent med at eritreere i eksil kan bli pålagt å betale skatt til Eritrea, og at noen må signere et dokument hvor de erklærer at de er en forræder og at de selv tar ansvar for eventuelle reaksjoner det kan medføre. UNE mente at dette ikke var et forhold som gjorde at klageren kunne få utlendingspass fra Norge. UNE mente at praktiske spørsmål, slik som dokumentasjonskrav og betaling av gebyr for konsulære tjenester, var et forhold mellom klageren og hjemlandets myndigheter.
 
UNE mente at det heller ikke var særlige grunner i saken som tilsa at klageren likevel kunne få utlendingspass, se utlendingsforskriften  § 12-5 fjerde ledd.
 

Var dette sammendraget nyttig?