Sist oppdatert: 24.03.202124.03.2021

Sammendrag: Tilbakekall

UNE tilbakekalte permanent oppholdstillatelse, tidligere oppholdstillatelser og flyktningstatus som var gitt på bakgrunn av at klageren hadde opplyst å være kristen konvertitt. UNE mente at det var sannsynlighetsovervekt for at opplysningene var uriktige.

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i 2009. Etter omgjøringsanmodning ble han i nemndmøte gitt beskyttelse på bakgrunn av opplysninger om at han hadde konvertert fra islam til kristendommen. Avgjørelsen ble fattet med dissens. Fornyelse forutsatte at det var sannsynliggjort at klageren fortsatt var kristen. Tillatelsen ble fornyet flere ganger. Permanent oppholdstillatelse ble gitt i 2015. I forbindelse med søknad om familiegjenforening for klagerens ektefelle, fremkom det at klageren hadde giftet seg på muslimsk vis med en muslimsk kvinne. Etter klageoversendelsen til UNE opplyste klageren at han ikke lenger var gift med denne kvinnen. Advokaten opplyste at klageren hadde forlatt Norge og neppe ville returnere.
 

Vurdering

Klageren var innkalt til nemndmøtet, men møtte ikke og hadde ikke gyldig forfall. Nemnda sluttet seg til UDIs vurdering om at det var mest sannsynlig at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om at han var kristen konvertitt. Nemnda viste til UDIs  begrunnelse, som var grundig og konkret, og hvor UDI bl.a. skrev at klagerens valg og handlinger, samt refleksjoner rundt kristendommen, tydet på at han ikke var styrt av kristen overbevisning, men handlet i tråd med muslimske normer og regler. Videre viste de til at klagerens forklaring om troen, samt forklaringen om ekteskapsinngåelsen og andre relevante hendelser, fremstod som lite troverdige. Klagerens troverdighet var også generelt svekket, da han i forbindelse med saken hadde endret og tilpasset forklaringen underveis. Nemnda var ikke i tvil om at klageren i det ytre hadde levd et "vestlig" liv i Norge og ikke et liv i tråd med islam, og heller ikke i tvil om at han hadde vært aktiv i kristne sammenhenger. Selv om slike ytre forhold kunne ha en viss betydning i et bredt bilde, mente nemnda at handlingene her ikke underbygget at klageren hadde eller hadde hatt en reell indre kristen overbevisning. De uriktige opplysningene var gitt av klageren mot bedre vitende, og klageren hadde hele tiden hatt selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger. Det syntes helt klart at klageren ikke ville fått en tillatelse dersom det ikke ble lagt til grunn at han hadde konvertert til kristendommen, jf. at han tidligere hadde fått avslag på det opprinnelige grunnlaget han søkte på. Det var etter dette grunnlag for å tilbakekalle tillatelsene, og nemnda kom til at denne adgangen skulle benyttes. Det var ikke grunnlag for ny tillatelse. Oppholdstid og tilknytning opparbeidet under opphold basert på uriktige opplysninger, hadde liten vekt.
   

Var dette sammendraget nyttig?