Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Tilbakekall

Klagerens oppholdstillatelse for familieinnvandring ble tilbakekalt fordi hun ikke hadde oppfylt vilkårene for tillatelsen. Etter at hun ble 18 år hadde hun flyttet hun fra broren og inn til ektefellen.

Bakgrunn

Klageren fikk tillatelse for familieinnvandring med sin bror da hun var mindreårig. Det var et vilkår for tillatelsen at hun skulle bo sammen med broren, og at hun var uten ektefelle eller samboer. Etter at hun hadde fylt 18 år flyttet hun ut fra broren og inn sammen med sin ektefelle. UDI tilbakekalte senere tillatelsen fordi det objektive vilkåret om å bo sammen med broren (referansepersonen) var brutt, og klageren ikke var uten ektefelle eller samboer.

Vurdering og konklusjon

UNE mente at det ikke var grunnlag for å si at klageren hadde brutt vilkåret om å bo sammen med sin bror når hun hadde bodd sammen med ham i over ett år, og hun hadde fylt 18 år.

UNE konkluderte likevel med at klagerens tillatelse skulle tilbakekalles. UNE viste til at klageren hadde inngått et religiøst ekteskap enten rett før eller rett etter at hun ble gitt opphold i Norge. Siden klageren allerede var religiøst gift, og gravid da hun ankom, samt at hun fødte sitt første barn da hun var 17 år, la UNE la til grunn at klageren hadde bodd sammen med barnefaren fra før hun kom til Norge. Det forutgående samboerskapet innebar at vilkåret for tillatelsen var bortfalt da hun fikk sin første tillatelse, uavhengig av om hun bodde hos sin bror eller ikke.

UNE bemerket at utlendingsloven § 43 er en rettighetsbestemmelse. Fordi formålet med bestemmelsen er å sikre at barn skal få omsorg, har man ikke rett til tillatelse etter denne bestemmelsen uten at alle vilkår for tillatelsen er oppfylt. Når barnet har stiftet sin egen familie, har barnet ikke det samme behovet for omsorg fra sine foreldre eller søsken. UNE mente at det var svært lite sannsynlig at klageren ville fått tillatelse i familieinnvandring med sin bror etter andre bestemmelser i utlendingsloven dersom det hadde vært kjent at hun hadde en samboer i utlandet.  Det eneste relevante hjemmelsgrunnlaget ville vært utlendingsloven § 49, en bestemmelse som med stor sannsynlighet ikke ville medført at hun fikk tillatelse så lenge hun hadde en samboer.

Vilkårene for oppholdstillatelsen hadde derfor ikke vært oppfylt i tillatelsesperioden, og det var dermed grunnlag for å tilbakekalle tillatelsen.

UNE konkluderte med at adgangen til å kalle tilbake klagerens opprinnelige oppholdstillatelse skulle benyttes. Det var lite rimelig at en som ikke har oppfylt vilkårene skal stilles likt med dem som har oppfylt vilkårene, og det er også er lite rimelig overfor alle som får avslag. Vilkåret om å være ugift og ikke har samboer gikk klart frem av UDIs vedtak. UNE viste også til at klageren uansett ikke ville måtte forlate landet siden hun hadde fått en ny midlertidig tillatelse av UDI med gyldighet tre år fremover i tid. UDIs vedtak om tilbakekall ble derfor opprettholdt.

Var dette sammendraget nyttig?