Sist oppdatert: 22.04.202122.04.2021

Sammendrag: Familie

Nemnda omgjorde tidligere vedtak og klageren fikk familiegjenforening med ektefellen. Flertallet, nemndmedlemmene mente det ikke var et omgåelsesekteskap.

Bakgrunn

 
Kvinne fra Pakistan søkte om familieinnvandring med ektefelle i Norge. Hun var omtrent syv år yngre enn ham. Han er opprinnelig fra Pakistan, men er norsk statsborger. UDI avslo søknaden (for andre gang) og mente ekteskapet var et omgåelsesekteskap, se § 40 fjerde ledd.
 

Vurdering og konklusjon

 
Nemnda tok utgangspunkt i at partene har opplyst at dette dreier seg om et arrangert ekteskap, hvor familiene har blitt enige om at partene gifter seg, og hvor partene selv har ment at dette er en god løsning.
 
Nemnda viste til at arrangerte ekteskap, hvor det er familiene som finner frem til passende ekteskapskandidater, avtaler og i realiteten bestemmer hvem som skal gifte seg, er det normale i Pakistan. Arrangerte ekteskap aksepteres som utgangspunkt etter norsk lovgivning, selv om grensen mot tvangsekteskap - som ikke aksepteres - kan være uklar.
 
Fordi det er partenes familier som i realiteten bestemmer hvem som skal bli gift, passer den vanlige logikken og tankegangen etter § 40 første ledd ikke så godt i denne type ekteskap. Etter bestemmelsen er det et spørsmål om klagerens hovedsaklige formål ved ekteskapsinngåelsen. Når det er familien som i realiteten bestemmer, er det vanskelig å vurdere klagerens motiver for ekteskapsinngåelsen, ut over å forholde seg til familiens beslutninger og forventninger. En annen sak er at familiene kan tenkes å finne det formålstjenelig å gifte bort barn eller slektninger til Norge. Samtidig er det ikke grunn til å tvile på at slike ekteskap normalt er ment å skulle ha en realitet, se nedenfor under "kan-skjønnet".
 
Nemnda tok utgangspunkt i partenes forklaringer:
 
Klageren "hadde ingen innvendinger. Alle var enige og glade. Partene snakket også sammen per telefon og referansepersonen ba da om hennes samtykke. De snakket ikke sammen igjen før bryllupsdagen. Ekteskapet ble bestemt av familiene [dato]. Klageren giftet seg med referansepersonen fordi hun har kjent ham siden barndommen, han er en god person og foreldrene bestemmer hva som er bra for deres barn. Hun sier hun kjenner ham veldig godt fordi han er en fjern slektning. Senere legger hun til at det var viktig å gifte seg på grunn av hennes alder og at hun ønsket å gifte seg. Hun sier også at han er en fin person som tenker positivt og ikke skader noen."
 
Referansepersonen har blant annet fortalt: "Det var familien som valgte kona da de kjente familien hennes fra gamle dager. Det var andre kandidater også som de sa nei til.
 
På spørsmål om hva han føler for klageren nevner han at hun hjalp ham med barna når han var i Pakistan, og at det vil bli bedre når hun kommer til Norge fordi hun kan lage mat og passe barna når han er på jobb. Det blir mindre stress når hun kommer til Norge. Han sier klageren er snill og grei. Hun maser ikke så mye, så han "synes hun er helt grei, altså".
 
Han beskriver årene som ektefeller som bra og viser til at klageren har vasket klærne hans, passet barna og lagd mat til ham når han har vært i Pakistan."
 
Nemndas flertall, nemndmedlemmene, mente at ekteskapet ikke er et omgåelsesekteskap. Det var mest sannsynlig at det var utsikten for klageren til å bli gift, som var det hovedsaklige formålet med ekteskapet, uavhengig av om ektefellen var å finne i Norge eller i hjemlandet. Vilkårene etter § 40 fjerde ledd var dermed ikke oppfylt.
 
Nemndas mindretall, nemndleder, fastholdt tidligere vedtak om at det mest sannsynlig er tale om et omgåelsesekteskap. Det syntes ikke som om noen av partene har noen nær kjennskap til hverandre, og heller ikke har noen oppriktig interesse av hverandre. Slik sett fremsto ekteskapet som en praktisk ordning som begge nyter godt av, men hvor utsikten til opphold i Norge er et hovedsaklig formål for klageren.
 
Klageren ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse etter § 40 første ledd. Vedtak om utvisning ble dermed også omgjort. 
 
Mindretallets vurdering av "kan-skjønnet"
Høyesterett har i Rt. 2013 s. 937 (39) uttalt følgende om kan-skjønnet:
 
"Fleire stader i proposisjonen er det uttala at det skal visast varsemd med nekting der berre den eine har det eg har valt å kalle omgaingsføremål, sjå til dømes proposisjonen side 190 og Innst. 0. nr. 42 side 33. Dette går på utøvinga av "kan"-skjønnet etter utlendingslova § 40 fjerde ledd, som ikkje er tvistetema i saka."
 
Sivilombudsmannen har i brev 31.01.2020 i en annen sak vist til uttalelser i forarbeidene om "kan-skjønnet":
 
"I Ot.prp.nr.75 (2006-2007), punkt 9.6.2.5 (s 190), slutter departementet seg til utvalgets synspunkter, og uttaler blant annet:
 
«Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes.»
 
Mindretallet mente at ekteskapet ikke fremstår som ment å skulle være en realitet, slik man vanligvis oppfatter dette begrepet. Ut fra partenes egne forklaringer, fremstår ekteskapet i hovedsak å være en praktisk ordning, som begge parter drar nytte av, fremfor et ønske om å leve et ekteskapelig samliv. Det er også et spørsmål om klageren har hatt noen reell mulighet til ikke å samtykke til ekteskapet, se det som er sagt ovenfor om arrangerte ekteskap og grensen mot tvangsekteskap. Mindretallet mente derfor at det ikke bør gis tillatelse i dette tilfellet.
 

Var dette sammendraget nyttig?