Sist oppdatert: 24.02.202024.02.2020

Sammendrag: Dublin

Saken gjaldt bruk av Dublin III-forordningen overfor en asylsøker fra Zambia som har fått utstedt Schengen-visum av franske myndigheter. Frankrike var ansvarlig for realitetsbehandlingen av klagerens søknad om beskyttelse.

Bakgrunn

 
Kvinne fra Zambia søkte beskyttelse i 2019. Klageren oppga at hun kom til Europa med Schengen-visum utstedt av franske myndigheter. Planen var å reise til Norge fordi hun hadde hørt at norske myndigheter tok godt vare på flyktninger. Hun ønsket ikke å reise til Frankrike.

Norge anmodet Frankrike om å motta klageren etter Dublin III-forordningen artikkel 12 (2). Frankrike aksepterte å overta klageren etter Dublin III-forordningen artikkel 12 (2).

Vurdering og begrunnelse

UNE mente at en stat i Dublin-samarbeidet som har utstedt Schengen-visum til en asylsøker, og følgelig gjort det mulig for personen å komme inn på medlemsstatenes territorium, er ansvarlig stat for behandlingen av asylsøknaden. Franske myndigheter utstedte Schengen-visum til klageren. Frankrike var derfor ansvarlig for realitetsbehandlingen av klagerens søknad om beskyttelse. Klagerens ønske om at Norge skulle realitetsbehandle asylsøknaden ble ikke tillagt vekt. 

Klageren hadde ikke tilstrekkelig tilknytning til Norge, slik forordningen, loven og forskriften bruker begrepet. Det var heller ikke særlige grunner i saken som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden. Forklaring om et beskyttelsesbehov måtte klageren fortelle til franske myndigheter som var ansvarlig for å realitetsbehandle hennes asylsøknad. UNE viste til at Frankrike er bundet av prinsippet om non-refoulement og la til grunn at klageren ville få en individuell behandling av sin asylsøknad i tråd med de konvensjoner og traktater som Frankrike er bundet av.

Klageren ble bortvist fra Norge fordi hun ikke fikk vurdert søknaden om beskyttelse her.

Var dette sammendraget nyttig?