Sist oppdatert: 06.03.202006.03.2020

Sammendrag: Dublin

Saken gjaldt bruk av Dublin-III forordningen overfor en barnefamilie fra Iran som har søkt beskyttelse i Norge etter å ha fått utstedt Schengen-visum til Italia. UNE kom til at Italia var ansvarlig for å realitesbehandle asylsøknaden (stilltiende aksept). Mottaksforholdene i Italia i seg selv tilsa ikke et forbud mot retur.

En barnefamilie fra Iran søkte beskyttelse i Norge i 2019. De kom til Europa med Schengen-visum utstedt av italienske myndigheter. De sa at familien egentlig hadde planlagt å reise til et annet land og Norge var kun ment som et stopp på reisen. Barnet hadde hatt noen helseproblemer kort tid etter ankomst til Norge, men hadde ikke noen helseproblemer på søknadstidspunktet. De øvrige familiemedlemmene hadde heller ikke noen helseproblemer.  
 
UNE viste til at UDI anmodet italienske myndigheter om å motta klagerne i henhold til Dublin III-forordningen artikkel 12 (4), men at Italia ikke svarte på UDIs anmodning om å overta klagerne innen fristen på to måneder. Italia var derfor forpliktet til å motta klagerne etter forordningens artikkel 22 (7) (stilltiende aksept) og en slik stilltiende aksept av ansvar var like bindende som en uttalt aksept.
 
UNE viste også til at en stat i Dublin-samarbeidet som har utstedt Schengen-visum til en asylsøker, og følgelig gjort det mulig for personen å komme inn på medlemsstatenes territorium, er ansvarlig stat for behandling av søknaden. Italienske myndigheter utstedte Schengen-visum til klagerne og var derfor ansvarlig for realitetsbehandlingen av klagernes søknader om beskyttelse. Det at klagerne ikke ønsket å søke beskyttelse i Italia ble ikke tillagt vekt i vurderingen.

UNE mente at klagerene ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til Norge. Det var heller ikke særlige grunner som tilsa at Norge likevel burde behandle søknaden. Vedrørende klagernes beskyttelsesbehov, henviste UNE klagerne til å gjøre dette kjent for italienske myndigheter. UNE la til grunn at italienske myndigheter ville gi klagerne en forsvarlig asylsaksbehandling. UNE vurderte hensynet til barnets beste og mente at det ikke ville være i strid med FNs barnekonvensjon å returnere barnet til Italia. I vurderingen ble det lagt vekt på at barnet ville returnere sammen med sine foreldre og at familien ville få en tilfredsstillende asylsaksbehandling av italienske myndigheter.

UNE mente at klagerne ikke var vernet mot retur til Italia. UNE vurderte mottaksforholdene i Italia og viste til at flere organisasjoner, blant annet FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har gitt utrykk for utfordringer knyttet til mottaksforholdene der. Det ble også vist til dom fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) (i Storkammer 04.11.2014, Tarakhel v. Switzerland) der EMD uttalte blant annet at muligheten for at et stort antall asylsøkere kunne bli stående uten mottaksplass eller bli innlosjert i overfylte mottak, eller til og med under usunne eller voldelige forhold, ikke kunne avvises som ubegrunnet. UNE viste til at det verken forelå dommer fra EMD eller rapporter fra internasjonale organisasjoner som konkluderte med at forholdene for asylsøkere i Italia generelt var i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3. Det ble også vist til EMDs uttalelse i Tarakhel-saken om at situasjonen i Italia ikke på noen måte kunne sammenliknes med situasjonen i Hellas på tidspunktet for EMDs storekammeravgjørelse i M.S.S. v. Belgium and Greece (M.S.S.), der domstolen kom frem til at forholdene i Hellas var uforsvarlige. EMD mente at strukturen og den generelle situasjonen knyttet til mottaksforholdene i Italia ikke i seg selv tilsa et forbud mot å returnere asylsøkere dit. UNHCR anbefalte heller ikke generell stans av returer til Italia i henhold til Dublin-regelverket. Ut fra opplysningene i saken mente UNE at det heller ikke var forhold som tilsa at familien ikke kunne overføres til Italia. Det ble vist til at familien ville bli returnert samlet, og at de fremsto som arbeidsføre og uten alvorlige helseproblemer.

UNE vurderte også opplysningene om at barnefamilier ikke lenger får plass på SPAR-mottak (mottak tilrettelagt for barnefamilier og sårbare asylsøkere) når de er asylsøkere, men plasseres i FRC (First reception centers) eller CAS (Emergency reception centers, midlertidige mottak) mottakssentre og at dette kan innebære en reduksjon i kvaliteten på mottaket. UNE mente imidlertid at dette ikke tilsa at en retur til Italia ville være uforsvarlig, og la til grunn at klagerne ville få adekvat omsorg på mottaket. UNE viste til at italienske myndigheter sendte ut en sirkulærnote til andre medlemsland i januar 2019 der de garanterte for at eksisterende mottak ville være gode nok for sårbare asylsøkere. Det var heller ingen opplysninger som tilsa at italienske myndigheter ville returnere personer til tredjeland i strid med prinsippet om non-refoulement.

Klagerne ble bortvist fra Norge etter utlendingsloven § 17 første ledd bokstav m, fordi de ikke fikk vurdert søknaden om beskyttelse i Norge. 

Var dette sammendraget nyttig?