Sist oppdatert: 18.08.202018.08.2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Det var ikke dokumentert at ektefellen var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Bangladesh. Ekteskapet var ikke anerkjent i Norge, se ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav c.

Bakgrunn

Kvinne søkte om familieinnvandring med ektefelle (referanseperson) i Norge. UDI avslo søknaden fordi vilkåret om at begge parter er fylt 24 år (24-årskravet) ikke var oppfylt. I klagen på vedtaket ble det forklart at ekteskapet åpenbart var frivillig fordi det var inngått på tvers av religiøse grenser. Klageren opplyste at referansepersonen praktiserer sin kristne tro, de har mottatt trusler og kristne generelt opplever forfølgelse i hjemlandet.

Referansepersonen har vært gift tidligere. Hans tidligere ektefelle er opprinnelig fra Bangladesh og de ble gift der. Tidligere ektefelle fikk oppholdstillatelse i Norge på grunn av dette ekteskapet. Det er ikke fremlagt dokumentasjon på at referansepersonen ikke fortsatt er registrert som gift med sin tidligere ektefelle i Bangladesh.

Vurdering og konklusjon

Ekteskap som er inngått i utlandet anerkjennes ikke dersom en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet og en av partene allerede var gift. Se ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav c. Referansepersonen hadde permanent oppholdstillatelse på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen med klageren og ekteskapet er derfor ikke anerkjent i Norge.

UNE viste til at klageren og referansepersonen kan be Fylkesmannen om å anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det. Det var ikke opplysninger om at partene har fått ekteskapet anerkjent av Fylkesmannen. Siden ekteskapet mellom partene ikke er anerkjent var det ikke grunnlag for oppholdstillatelse som ektefeller i utlendingslovens forstand.

Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49. UNE vurderte opplysningene om at ekteskapet mellom klageren og referansepersonen var inngått på tvers av religiøse grenser, at de har mottatt trusler og at det ikke er akseptabelt for en muslimsk kvinne å inngå ekteskap med en person fra en annen religion. UNE mente at dette er beskyttelsesrelaterte påstander som det vil være vanskelig for utlendingsmyndighetene å fastslå troverdigheten av. Slike opplysninger gjør seg også gjeldende for et stort antall klagere og gir ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse. Reglene om familieinnvandring åpner ikke for å ta stilling til om klageren har behov for beskyttelse, fordi dette dekkes av egne regler i utlendingsloven.

UNE tok ikke stilling til om de andre vilkårene for tillatelse var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

Var dette sammendraget nyttig?