Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi fremmøte ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen tatt til følge. Enstemmig.

Klageren var dømt til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39, for å ha utsatt familiemedlemmer for vold, trusler og annen krenkende atferd. Han er fortsatt underlagt tvungent psykisk helsevern. UDI utviste klageren med varig innreiseforbud på grunnlag av dommen.

Nemnda mente at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klageren. Nemnda fant det ikke tvilsomt at den type forhold klageren er dømt for er meget alvorlige, og presiserte at det forhold at klageren er ilagt særreaksjon og ikke straff, ikke er til hinder for at han kan utvises i medhold av utlendingsloven. I en samlet vurdering anså nemnda det er sentralt at grunnlaget for utvisningen dreier seg om handlinger som er begått i sinnssykdom og at klageren vurderes ikke strafferettslig tilregnelig. Videre måtte klagerens høye alder og usedvanlig lange botid og tilknytning til Norge tillegges betydelig vekt. Nemnda så også hen til at risikoen for nye handlinger vurderes å være begrenset. Nemnda la videre vekt på at hensynet til samfunnsvernet er ivaretatt i dag og at ifølge spesialistuttalelser klageren å utgjøre en svært liten trussel i dag. Etter nemndas vurdering var ikke samfunnsvernet et tungtveiende hensyn for å utvise klageren i denne saken. UDIs vedtak om utvisning ble omgjort.