Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Kvinne søkte beskyttelse og anførte at hun flyktet fra inngåelse av tvangsekteskap. Hun fremla ingen dokumenter. Hun sa at hun hadde bodd noen få år ulovlig i Iran før hun reiste til Norge, at hennes bror ble tvangsreturnert fra Iran til Afghanistan, at hun ikke hadde slekt eller bekjente i Norge, at hun var analfabet og uten arbeidserfaring, at hun kom fra et svært farlig område i Afghanistan og at hun heller ikke hadde mannlig slekt i Afghanistan som kunne beskytte henne ved retur.

UDI avslo hennes søknad under henvisning til at de ikke la hennes forklaring til grunn. UDI hadde gjennom tre intervjuer avdekket at klageren gjennom Facebook hadde kontakt med et stort antall personer som presumptiv var hennes slektninger, herunder var det en bror og en søster i Norge og en bror i et annet europeisk land, samt en rekke andre med samme navn som hennes familiemedlemmer og som bodde i Iran og i Kabul. I klagen ble det anført at UDIs avgjørelse bygget på feil opplysninger, det ikke var klageren som administrerte hennes Facebook ettersom hun var analfabet. Hun nektet for at hun kjente noen av de kontaktene som var på hennes Facebookside og hun hadde ikke kontakt med noen slektninger verken i Norge eller andre land. Det ble påpekt at hun ikke kunne returneres til Afghanistan som enslig kvinne uten mannlig nettverk der.

I forbindelse med klagebehandlingen hadde UNE en forvaltningssamtale med klageren der hun ble tilbudt å ta en DNA-test for å utelukke at hun var søster med den personen UDI hadde antatt. Klageren ville ikke ta DNA-test uten å begrunne dette. UNE ba ambassaden i Iran undersøke om klageren hadde en såkalt amayesh-registrering. Klageren og hennes familie var registrert i med amayesh-kort fra 2001. Registreringen viste at klagerens familie var i Iran i alle fall i 2001 og at de hadde lovlig opphold og at klageren etter registreringen var mye eldre enn hun opplyste i Norge. Saken til søsteren indikerte for øvrig klart at klagerens familie hadde bodd mange år i Kabul før de dro til Iran, dvs. ikke på det anført farlige hjemområdet.

Nemnda fant at klagerens forklaring om årsaken til utreise (tvangsgifte) og hennes manglende familienettverk i Norge og andre land ikke kunne legges til grunn. Et sentralt spørsmål var om man ved vurderingen av hennes retursituasjon kunne vektlegge at hun hadde flere mannlige venner på Facebook som fremsto som bosatt i Kabul og som hadde samme navn som flere av hennes familiemedlemmer. Nemnda mente det var usannsynlig at dette ikke var hennes mannlige slektninger og hensett til kontakten hun hadde hatt med dem, måtte det legges til grunn at det ikke var sannsynlig at hun ville stå uten mannlig nettverk i Kabul ved retur.