Sammendrag: Familie

Saken behandlet i sekretariatet ihht delegasjon i interne retningslinjer.

Klagen ikke tatt til følge.

Mann søkte familieinnvandring med herboende ektefelle (referansepersonen) 2017. Klageren fremla diverse dokumentasjon på referansepersonens inntekt. UDI avslo søknaden med henvisning til at kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt, jf. utlendingsloven § 58, herunder kravet til tidligere inntekt, jf. utf § 10-9. I klagen over UDIs avslag ble det i hovedsak anført at referansepersonen var selvstendig næringsdrivende og at hun selv hadde valgt ikke å ta ut mer lønn forrige ligningsår. Det ble anført at fremtidig inntekt er viktigere enn tidligere inntekt. Subsidiært ble det anført at det er åpenbart at referansepersonen klarer å forsørge klageren og at det bør gjøres unntak fra inntektskravet, jf. utlendingsforskriften § 10-11 annet ledd. Det ble vist til at referansepersonen har egen bolig og fast jobb.

UNE fant, i likhet med UDI, heller ikke at kravet til sikret underhold var oppfylt, jf. utlendingsloven § 58. Det ble vist til at referansepersonen ikke oppfylte kravet til tidligere inntekt, jf. utlendingsforskriften § 10-9.

UNE vurderte om det skulle gjøres unntak fra underholdskravet etter utlendingsforskriften, § 10-11. UNE vurderte særskilt anførselen om at referansepersonens økonomi helt klart ville styrkes dersom klageren ble innvilges oppholdstillatelse og at partene hadde et savn etter å starte familielivet sammen, men fant at den ikke var av en slik art og omfang at det foreligger særlige sterke menneskelige hensyn i forskriftens forstand.

UNE tok ikke stilling til om de øvrige vilkårene for tillatelse var oppfylt, da det ikke var av avgjørende betydning for saken.

UNE mente at vedtaket ikke var i strid med Norges internasjonale forpliktelser.