Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Barn på 16 år søkte familieinnvandring med sin mor i Norge. UDI avslo søknaden fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt. Det ble vist til at vilkårene i utlendingsforskriften §§ 10-8 og 10-9 ikke var oppfylt. UDI mente ikke det forelå særlig sterke menneskelige hensyn som tilsa at det ble gjort unntak fra underholdskravene. UDI mente videre at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som tilsa at klageren kunne innvilges oppholdstillatelse etter utl § 38.

Vedtaket ble påklaget, men det ble ikke innsendt nye anførsler.

Referansepersonen ble intervjuet av politiet etter UDIs vedtak. Det ble opplyst at klageren ikke hadde kontakt med sin far og at han bodde med sin bestemor i fem år etter referansepersonen kom til Norge. Klageren hadde deretter oppholdt seg en periode i Sudan, men hadde nå flyttet til Egypt. Det ble opplyst at klageren har det vanskelig i Egypt og kan hverken jobbe eller gå på skole. Det ble opplyst at klageren bor med venner, uten en voksen omsorgsperson.

UNE opprettholdt UDIs vedtak da det ikke var dokumentert at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Det ble vist til at referansepersonen mottok introduksjonsstønad og denne inntekten ikke er tilstrekkelig til å oppfylle kravet til tidligere inntekt. UNE fant etter en konkret helhetsvurdering av saken at det fremsto som barnets beste å innvilges familieinnvandring med sin mor i Norge, men mente dette ikke var tilstrekkelig til å gjøre unntak fra underholdskravet.

UNE viste til at det ikke var opplysninger om at klageren hadde et særlig behov for å bo sammen med sin mor, ut over det som gjelder for ungdom. Innvandringsregulerende hensyn tilsier også at det ikke gjøres unntak fra underholdsvilkårene i denne saken. UNE mente videre det var sannsynlig at klageren har omsorgspersoner i hjemlandet. UNE viste også til at referansepersonen ikke har vært klagerens omsorgsperson de siste seks årene.

UNE fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge.

Var dette sammendraget nyttig?