Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Anmodningen ble tatt delvis til følge. Enstemmig.

Klageren hadde ikke rett til beskyttelse i Norge. Spørsmålet for nemnda var om klageren fylte vilkårene for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Klageren hadde dokumentert at han hadde diabetes type 1 med alvorlige komplikasjoner i form av forandringer på netthinnen (retinopati) og nevropati.

Helseproblemer gir som utgangspunkt ikke grunnlag for en oppholdstillatelse i Norge. Utlendingsloven åpner likevel for å gi oppholdstillatelse i helt spesielle tilfeller. Når det gjelder somatiske lidelser, må det som hovedregel dreie seg om en akutt og livstruende lidelse som klageren ikke kan få behandling for i hjemlandet. UNE kan også gi oppholdstillatelse etter § 38 dersom klageren har en kronisk sykdom som kan bli livstruende, og som han ikke kan få behandling for i hjemlandet.

Klageren hadde en vanskelig kontrollerbar diabetes med til dels svært svingende blodsukker. Han brukte store doser langtids- og kortidsvirkende insulin. Han var avhengig av herboende familie for å få målt blodsukker, sette riktig dose insulin, samt til å få ham til nødvendige kontroller for sykdommen. Uten tilstrekkelig oppfølging ville han mest sannsynlig miste synet. Han hadde jevnlig krampeanfall med besvimelse, som hadde sammenheng med svært lavt blodsukkernivå.

Nemnda fikk helsedokumentasjonen vurdert av en legespesialist, som var medisinsk rådgiver i UNE. Rådgivende lege mente at klagerens tilstand var svært alvorlig og at han hadde betydelige komplikasjoner. Det at han både hadde utviklet retinopati og nevropati tilsa at sykdommen var vanskelig kontrollerbar og/eller dårlig regulert. Klageren hadde dårlige utsikter uten tilstrekkelig medisinsk oppfølging og god regulering av blodsukker og insulin. Komplikasjonene vil da raskt forsterke seg og etterhvert bli livstruende. I tillegg ville han kunne bli blind og måtte amputere bena.

Ut fra dette mente nemnda at klagerens helsetilstand ikke var akutt og livstruende i dag, men at klagerens diabetes, med alvorlig sykdomsbilde og vanskelig regulerbart blodsukker, allerede var eskalerende og ville bli livstruende dersom han ikke fikk tilstrekkelig oppfølging og helsehjelp ved retur til Afghanistan.

Behandlingstilbudet i klagerens hjemland er bare relevant i vurderingen der helseproblemene er så alvorlige at de kan gi grunnlag for oppholdstillatelse. UNE gir normalt ikke oppholdstillatelse der klageren kan få adekvat behandling i hjemlandet. Kostnadene ved slik behandling og hvor i landet behandlingen kan gis, er i utgangspunktet ikke avgjørende.

Nemnda vurderte klagerens behov for oppfølging av sykdommen opp mot informasjon om medisiner og behandlingstilbud i Kabul. Landinformasjon tilsa at klageren ville ha tilgang på insulin i hjemlandet, jf. Landinfos respons "Afghanistan: Behandlingstilbud for diabetes" av 13.12.2017 og landrådgivers uttalelser i nemndmøtet. Det er flere sykehus i Kabul som diagnostiserer og behandler diabetes. Dersom sykdommen utvikler seg og tilstanden blir alvorlig og komplisert, opplyser imidlertid MedCOI at "the treatment is not assured in the country". Det er videre usikkert om diabetespasienter har tilgang på nødvendig utstyr til måling av blodsukker. Nemnda mente det var tvilsomt om klageren ville få dekket sitt behov for nøye regulering av blodsukker og behandling av fremskredne komplikasjoner. Klageren var allerede i dag avhengig av et fungerende helsetilbud for å bremse utviklingen av sykdommen.

Nemnda vektla også at klageren mest sannsynlig ikke hadde et effektivt nettverk i hjemlandet. Det var på det rene at hans nærmeste familie kom som overføringsflyktninger til Norge for mange år tilbake. Det faktum at klageren selv ikke hadde vært i hjemlandet siden 90-tallet understøttet opplysningene om at han ikke hadde gjenværende, nære relasjoner i hjemlandet.

Nemnda så likevel ikke bort fra at klageren kunne ha bekjente i hjemlandet, men neppe et nettverk som hadde vilje og evne til å hjelpe klageren med hans kompliserte og alvorlige sykdom. Ut fra opplysningene i saken syntes klageren å ha liten innsikt i egen helsesituasjon, og han var i Norge helt avhengig av sin familie for å kunne følge opp sykdommen på forsvarlig vis. Klageren ville neppe ha et nettverk i Kabul som kunne erstatte den oppfølgingen han fikk i Norge.

Nemnda la til grunn at det forelå foreligger sterke menneskelige hensyn i saken, jf. utlendingsloven § 38.

Selv om det foreligger sterke menneskelige hensyn, må disse vurderes opp mot de innvandringsregulerende hensyn i saken.

Nemnda mente det forelå tungtveiende innvandringsregulerende hensyn som talte imot å gi en tillatelse. Det ble vist til at diabetes er en relativt vanlig sykdom som rammer mange mennesker, også i Afghanistan. En tillatelse vil kunne medføre konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag. Videre hadde klageren oppholdt seg ulovlig i Norge og hadde dermed ikke respektert den tidligere fastsatte utreisefristen. Klageren var av denne grunn blitt utvist med 5-årig innreiseforbud. Hensynet til respekten for andre regler i utlendingsloven tilsa at en tillatelse ikke burde gis.

Etter en konkret helhetsvurdering kom nemnda likevel til at disse hensynene ikke kunne få avgjørende vekt, da nemnda mente en retur av klageren i alle tilfelle fremsto som uforsvarlig. Kombinasjonen av en alvorlig, eskalerende sykdomstilstand som raskt kunne bli livstruende med et utilstrekkelig helsetilbud, samt manglende nettverk som kunne bistå klageren i hjemlandet, tilsa dette.

For øvrig bemerket nemnda at klageren ikke kom til Norge for å få behandling, men at sykdommen først ble påvist etter to år i landet.

Klageren fikk dermed oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Klagerens identitet var sannsynliggjort. Tillatelsen dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring. Tillatelsen ble gitt for ett år med mulighet for fornyelse.