Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Klageren anførte at han risikerte forfølgelse ved retur til Afghanistan fordi han fryktet å bli drept av sin fars fiender. Bakgrunnen for farens fiendskap var en jordkonflikt.
UNE konkluderte med at klagerens mest sannsynlig var født i år 2000, og mente klageren var 15 år da han ankom Norge. Utover klagerens alder tok UNE ikke stilling til klagerens identitet, da dette ikke var avgjørende for saken.
Videre mente UNE at klagerens forklaring ikke var tilstrekkelig troverdig, og denne ble ikke lagt til grunn for den rettslige vurderingen. Det ble vist til at klageren ikke evnet å forklare seg tilstrekkelig detaljert om person faren hadde fiendskap med, jordstykket fiendskapen dreide seg om, og sentrale hendelser tilknyttet konflikten hvor klageren selv hadde vært tilstede. Det ble i vurderingen lagt vekt på at klageren etter det opplyste hadde seks års skolegang.
UNE mente klageren ikke var å anse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, og vist til at klageren forklaring ikke var lagt til grunn for den rettslige vurderingen. UNE mente videre at sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted ikke var til hinder for retur, se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.
Ettersom UDI hadde innvilget klageren en midlertidig tillatelse etter utlendingsloven § 38, jf, utlendingsforskriften § 8-8, vurderte UNE om begrensningene i klagerens tillatelse skulle oppheves.
UNE vurderte først om saksbehandlingstiden hos UDI isolert sett tilsa at klageren ikke skulle omfattes av utlendingsforskriften § 8-8. UNE viste først til Rundskriv A-63/09 hvor det fremgår at «[f]orutsatt en saksbehandlingstid i UDI på ca. seks måneder vil det bety at søkere som er 15 ½ år på søknadstidspunktet vil være omfattet av bestemmelsen i § 8-8. Dersom det i saker der søkeren er yngre enn 15 ½ år på søknadstidspunktet er brukt mer enn seks måneder til saksbehandlingen, må det vurderes hvorvidt søkeren likevel ikke skal omfattes av bestemmelsen. Departementet bemerker at vurderingen skal knyttes opp til forvaltningsloven § 11a om at forvaltningen skal forberede og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Dette er et utpreget skjønnsmessig begrep, og hva som i det enkelte tilfellet vil være en forsvarlig saksbehandlingstid vil variere med sakens ar og omfang, tilgjengelige ressurser mv.»
I den konkrete saken var klageren ansett for å være 15 år på søknadstidspunktet. Klageren fylte dermed 16 år etter 12 måneders saksbehandlingstid, og UDI brukte totalt 17 måneder og 23 dager på å behandle saken.
Etter en gjennomgang av rettskildebildet, UDI ressurssituasjon, tildelingsbrev og årsrapporter fra UDI, samt de konkrete saksbehandlingsskrittene i saken konkluderte UNE med at saken var avgjort «uten ugrunnet opphold». Det ble vist til at det ikke var holdepunkter for at saken hadde blitt trenert eller at saksbehandlingstiden i klagerens sak utmerket seg spesielt. Videre så UNE hen til den ekstraordinære situasjonen da klageren søkte om beskyttelse, ressursene UDI hadde til rådighet, samt de ulike styringssignalene og prioriteringene UDI måtte forholde seg til. På denne bakgrunn hadde UNE vanskelig for å se at UDI kunne ha håndtert situasjonen så mye annerledes.
Videre vurderte UNE om begrensningene i klagerens tillatelse skulle oppheves etter en helhetsvurdering. UNE mente at klageren ikke fremstod som særlig sårbar, utover at han var et barn. Det ble vist til at klageren i hovedsak fremstod som frisk og arbeidsfør, uten helseplager som krever spesiell oppfølging eller reduserer funksjonsevnen. På denne bakgrunn fikk ikke klageren en ordinær oppholdstillatelse.