Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte. Klageren hadde forut for møtet forklart seg muntlig i UNE.

Anmodningen ble tatt delvis til følge. Enstemmig.

Ugift kvinne kom på visum og søkte beskyttelse like etter ankomst. Hun gav en forklaring om årsaken til sitt beskyttelsesbehov. Etter å ha blitt konfrontert med konkrete forhold som medførte at forklaringen ikke kunne være riktig, innrømmet hun at den var uriktig og endret så forklaring. UDI og UNE avslo søknaden og la ikke til grunn at hun hadde et beskyttelsesbehov ved retur til hjemlandet. Klageren forlot ikke landet. Klageren anmodet om omgjøring, først basert på at hun hadde dårlig psykisk helse deretter under henvisning til at hun hadde hatt et seksuelt forhold til en afghansk mann her – en mann som skulle gifte seg med en annen kvinne. Dette ville medføre at hun risikerte å bli drept ved retur.

Nemnda tok ikke eksplisitt stilling til om hennes forklaring om at hun hadde hatt et seksuelt forhold til mannen medførte riktighet, men påpekte at klageren ved flere anledninger hadde gitt uriktige opplysninger med sikte på å få tillatelse. Nemnda la imidlertid til grunn at klageren har reist rundt på besøk i Norge og bodd hos så vel norske som afghanske kvinner og menn, herunder over lenger tid. Det var ingen holdepunkter for at hun hadde reist i følge med mannlige slektninger. Hennes reise- og besøksvirksomhet må ha vært kjent i det afghanske miljøet og er eller vil forutsetningsvis også bli kjent i Afghanistan, herunder hos hennes familie som ikke er ukjent i afghansk sammenheng. Klageren har gjennom sin levemåte de årene hun har vært i Norge, sterkt utfordret moralkoder knyttet til afghanske kvinners oppførsel. Selv om klageren kom fra en liberal familie vil dette kunne utløse reaksjoner mot henne ved retur. Samlet sett mente nemnda det var vanskelig å si at risikoen for reaksjoner tilsa at hun har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det var likevel knyttet så stor usikkerhet til om hun ville bli møtt med reaksjoner ved en retur og i så fall hva de ville bestå i. Nemnda mente det tilsa at hun ikke burde pålegges å returnere til hjemlandet i lys av dette og at det således forelå sterke menneskelige hensyn.

Oppgitt identitet ble ansett sannsynliggjort selv om hun ikke hadde fremlagt passet hun reiste inn i Schengen med.

Tillatelsen ble gjort begrenset etter § 38 femte ledd aht til at det måtte anses å foreligge «særlige grunner» bl a fordi klageren hadde misbrukt asylinstituttet. Tillatelsen dannet ikke grunnlag for familieinnvandring eller permanent oppholdstillatelse, men kunne fornyes.

Var dette sammendraget nyttig?