Sammendrag: Statsborgerskap

Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke var vesentlige tvilsspørsmål. Klagen ble ikke tatt til følge.

Klageren var kvinnelig borger av Eritrea som kom til Norge som asylsøker i 2009. Hun fremla da ingen ID-dokumenter. Søknaden ble avslått av UDI i 2010. UNE omgjorde vedtaket i 2011. UNE la til grunn at klageren var fra Eritrea, men mente at det var tvil om hennes øvrige identitetsopplysninger.

Klageren søkte om norsk statsborgerskap i 2016. UDI avslo søknaden under henvisning til at klageren ikke hadde klarlagt sin identitet. I klageomgangen fremla klageren kopi av sin dåpsattest og flere vitnemål, samt kopi av sin mors eritreiske pass og ID-kort.

UNE vurderte om klageren oppfylte kravet til klarlagt identitet, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a, jf. statsborgerforskriften § 1-2, ettersom klageren kom fra et land hvor det var umulig å fremskaffe pass eller annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet. Spørsmål var det var mer enn 50 % sannsynlig at opplysningene klageren hadde gitt om sin identitet var riktige. Etter en konkret helhetsvurdering mente UNE at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin identitet.

UNE viste til at klageren hadde gitt uforenlige opplysninger om hvor hennes ID-kort befant seg, og at dette var egnet til å skape tvil om hun hadde oppgitt sin rette identitet til norske myndigheter. Da klageren søkte asyl i Norge i 2009 skrev hun i en egenerklæring at hennes ID-kort var hos eritreisk sikkerhetstjeneste. Få uker senere opplyste hun at foreldrene hennes i Eritrea ikke enda hadde funnet ID-kortet. Under tilleggsintervju med UDI to år senere opplyste klageren at hun hadde brukt det på reisen ut av Eritrea. I klagen over UDIs avslag på søknad om statsborgerskap opplyste klageren at smugleren hadde tatt ID-kortet fra henne etter at hun hadde forlatt Eritrea, og sagt at han skulle returnere det til hennes foreldre, samt at klageren antok at det berodde på en misforståelse at hun hadde opplyst til norske myndigheter at ID-kortet lå hos den eritreiske sikkerhetstjenesten. UNE viste til at klageren selv hadde opplyst dette, og la derfor til grunn at det ikke kunne ha berodd på en misforståelse. UNE viste videre til at opplysningene om at klageren brukte ID-kortet på reisen ut av Eritrea, og at klageren ikke siden har visst hva som hadde skjedd med det, var uforenlige med opplysningen om at ID-kortet var hos den eritreiske sikkerhetstjenesten. UNE mente også at klageren hadde gitt mangelfulle og motstridende opplysninger om hvor i Eritrea hun hadde bodd. UNE viste videre til at klagerens anførsler om individuell forfølgelse ikke ble lagt til grunn i hennes asylsak. Dette forholdet var i seg selv egent til å svekke hennes troverdighet, med hensyn til spørsmålet om hva som er hennes rette identitet. UNE merket seg at UDI og politiet i vedtak av 2012 og 2014 hadde lagt til grunn at klagerens identitet var sannsynliggjort, men UNE til la ikke dette særlig vekt ettersom identitetsvurderingen i de nevnte vedtakene ikke var begrunnet. Klagerens fremlagte dokumenter hadde lav notoritet og var ikke egent til å sannsynliggjøre klagerens identitet, når det først var skap tvil om denne.