Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Sammendraget gjelder en etnisk hazara som søkte beskyttelse i Norge i 2015. Han fremla ingen gyldige identifikasjonspapirer. Som grunnlag for søknaden forklarte klageren at han fryktet å bli drept av faren og brødrene til en jente som han hadde kontakt med i hjemlandet. Klageren møtte jenta på skolen og de møttes både før og etter skoletid. En dag ble han invitert hjem til henne mens familien var hos naboen. Da klageren skulle dra oppdaget familien til jenta dem sammen, og klageren løpte fra stedet. Senere kom jentas familie til klagerens mor og sa at de skulle drepe ham. Klageren reiste fra hjemstedet dagen etter.

Klageren hadde opplyst å være mindreårig. UNE viste til at han etter egne opplysninger om sin fødselsdato hadde fylt 18 år.

Videre la ikke UNE klagerens forklaring til grunn for vurderingen, og var enig med UDIs vurdering. Forholdet med jenten brøt med de strenge normene for samvær mellom menn og kvinner i Afghanistan. Klageren hadde gitt uttrykk for å ha kunnskap om konsekvensene av å ha et utenomekteskapelig forhold, men klarte ikke å underbygge hva som motiverte ham for å likevel treffe jenta når han visste dette. Det var videre lite troverdig at de skulle hatt mulighet til å omgås i den grad klageren forklarte. At jenta gikk alene til og fra skolen var videre påfallende i lys av afghanske jenters begrensede bevegelsesfrihet. Klageren viste i klagen til at jenta var hazara, og at de hadde noe større frihet. UNE kunne likevel ikke se at dette kunne forklare hvordan de kunne møtes i så stor grad over så lang tid.

Det ble også vist til at forklaringen om jenta og om da de ble oppdaget fremstod som vag. Det var også lite plausibelt at klageren ikke hadde spurt om henne i telefonsamtalene med sin mor etter å ha flyktet, til tross for forklaringen om at han elsket henne høyt. UNE poengterte avslutningsvis at det var også påfallende at jentas familie hadde truet klagerens mor med å drepe ham. Tilgjengelig landinformasjon tilsa at menn som hadde hatt et utenomekteskapelig forhold i mange tilfeller ikke hadde grunn til å frykte alvorlige reaksjoner. Generelt var det større aksept for at menn tok egne valg, og ofte ville mannens familie spille en aktiv rolle og forsøke å finne en ikke-voldelig løsning.

UNE fant ikke vilkårene i utlendingslovens § 28 første ledd bokstav a og b oppfylt. Sikkerhetsforholdene på klagerens hjemsted var tilstrekkelig sikker for retur, og det var ingen forhold som tilsa at klageren risikerte forfølgelse på grunn av sin etnisitet.

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som kunne danne grunnlag for en oppholdstillatelse.