Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil. Saken ble avgrenset til å gjelde utl § 38.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Mann, 17 år søkte beskyttelse i 2015. Han søkte sammen med en eldre bror.

Klageren fremla ikke pass eller identitetsdokumenter. Han opplyste selv å være 15 år, og da han ble intervjuet et år senere, mente vergen og en lokal lege at han nå var 16 år, mens intervjueren mente han var mellom 16 og 19. Klageren anførte at han var født og oppvokst i Iran og hadde en livstruende familiekonflikt med en mektig person i hjemlandet. Han opplyste også å ha psykiske problemer som følge av mishandling og vært tvangsinnlagt på sykehus.

Nemnda bemerket blant annet at det var gjennomført alderstest i 2016, som konkluderte med at klageren var ca. 20 år, og at det ikke kunne utelukkes at han var yngre enn 18 år, men det var lite sannsynlig. Nemnda sluttet seg til UDIs vurdering om at han var 19 år på vedtakstidspunktet i 2016. Nemnda bemerket videre at klageren hadde gitt motstridende opplysninger om egen situasjon, forhold knyttet til helse, familiekonflikten og familiemedlemmer. Nemnda bemerket at det hefter tvil ved klagerens forklaring, men tar ikke endelig stilling til troverdighet da det uansett ikke var avgjørende for utfallet, og tar utgangspunkt i klageren forklaring i sin helhet. Nemnda har merket seg at klageren har fremlagt legeerklæringer som blant annet konkluderer med at tester «taler vel så mye for moderat som for lett psykisk utviklingshemming», men likevel diagnosen «Lett psykisk utviklingshemming med ingen eller moderate atferdsproblemer». Nemnda har fått helsedokumentasjonen vurdert av uavhengig psykiater som påpeker «flere forhold ved spesialisterklæringen som tilsier at testresultatet ikke gjenspeiler klagerens reelle intellektuelle fungering», at «denne typen evnetest ikke tar høyde for simulering», at «konklusjonen er usikker og lite presis» og at «det ikke var formålstjenlig å innhente oppdatert helsedokumentasjon i saken» Nemnda kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å konkludere med en utviklingshemming som utgjør et helseproblem som kan likestilles med alvorlig sinnslidelse eller psykose, og det er således ikke nødvendig å vurdere behandlingstilbud i hjemlandet. Nemnda er kjent med at den sosiale og humanitære situasjonen i Afghanistan er vanskelig og at ulike nettverk erstatter og kompenserer for det svake statsapparatet. Nemnda legger til grunn at det etter fast praksis ikke er noen forutsetning for voksne menn at de har nettverk/familie på returstedet i Afghanistan, og ser ikke at det bør vurderes annerledes her. Klageren vil dessuten mest sannsynlig returnere sammen med sin bror.

Oppgitt identitet ble ansett ikke sannsynliggjort.

Var dette sammendraget nyttig?