Bjørn-Lyster_1500.jpg

Når lengeværende barn i asylsaker etter hvert blir lengeværende ungdommer, da dukker det opp noen andre spørsmål, skriver kommunikasjonsdirektør Bjørn Lyster i dette innlegget.

I Dagbladet 11. februar hevder fem advokater at Utlendingsnemnda (UNE) har manglende rettssikkerhet og viser sviktende lojalitet mot Stortinget. Mye er svart på ved tidligere anledninger, som den seiglivede myten om at UNE ikke respekterer domstolenes avgjørelser. Jeg skal derfor prioritere spalteplassen til det mest dagsaktuelle, nemlig lengeværende barn, de eldste av dem, kall dem gjerne lengeværende ungdommer.

ADVOKATENE SKRIVER AT Stortinget i 2014 måtte gripe inn i behandlingen av lengeværende barn fordi forvaltningens behandling av barna var strengere enn hva stortingsflertallet ønsket. Videre skriver de: «Vi ser i dag at utlendingsforvaltningen fortsatt ikke respekterer føringene Stortinget har lagt. Innvandringsregulerende hensyn vektlegges gjennomgående tungt, og brukes som grunnlag for å fravike den vekt Stortinget har besluttet å gi barns tilknytning.»

DET ER EN helt urimelig og direkte misvisende kritikk! Når politikerne har endret eller presisert reglene for lengeværende barn, har de flere ganger bedt UNE beskrive hvordan praksis deretter ble. Dette har vi gjort i rapporter som også er publisert offentlig.

Denne type tilbakemeldinger bidrar til demokratisk forankring og politisk diskusjon om hvordan regelverket fungerer. UNE skal ikke operere i et vakuum. Vi skal vise åpenhet om resultatene våre og gjennom dette bidra til en faktabasert samfunnsdebatt. Deretter kan politikere og andre ta initiativ til å endre reglene, hvis de vil ha andre resultater. Men de som leser det vi har fått av politiske føringer, og også leser de rapportene vi har skrevet om resultatene, vil se at de i all hovedsak omhandler barn.

ET SVÆRT VIKTIG tema var når barns tilknytning skulle tillegges større vekt i vurderingen av opphold på humanitært grunnlag. UNE utviklet en praksis, som politikerne sluttet seg til, om at det gikk et skille når et barn i en familie hadde 4 ½ års oppholdstid og hadde gått ett år på skole. Men lovgiver har også bestemt at innvandringsregulerende hensyn kan bli tillagt avgjørende vekt, selv om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning.

På barnerelaterte temaer fins det altså mye skriftlig både om politisk vilje og om UNEs praksis. Men det er skrevet mindre om de eldste barna, når barn i barnefamilier etter hvert blir ungdommer og unge voksne. I innlegget fra advokatene nevnes saken til Mustafa Hasan, nå 18 år, med mesteparten av sitt liv i Norge. Saker som dette kan absolutt by på dilemmaer som det er verdt å diskutere.

ET SPØRSMÅL KAN være om og eventuelt når lengeværende ungdommer skal kunne få egne tillatelser i saker der foreldrene får avslag ut fra sterke innvandringsregulerende hensyn. Et annet kan være hvilken betydning det bør ha om et vedtak fattes rett før eller rett etter 18-årsdagen, den definerte overgangen fra barn til voksen.

Fra UNEs side har vi selvsagt ikke noe imot at politikerne våre tar tak i den type spørsmål. Men det stemmer ikke at vi allerede har en detaljert politisk veiledning som vi velger å se bort fra. Hvis Stortinget generelt vil at lengeværende ungdommer skal få selvstendige tillatelser på 18-årsdagen, uavhengig av sine foreldres handlemåte, da må i så fall den politiske bestillingen bli mye tydeligere.

Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet 17.2.2021.