Høyesterett avsa 29.1.2015 dom til fordel for saksøkerne mot avgjørelser truffet av Utlendingsnemnda. UNE har foretatt en foreløpig vurdering av dommen.
Bakgrunnen for saken
Saken gjelder kenyansk borger som fikk visum i 2007 på (antatt) rett identitet, og hennes datter Maria, født i 2010.
Etter ankomst søkte kvinnen beskyttelse under falsk identitet. Etter endelig avslag på søknaden fikk hun barn med norsk borger som frasa seg foreldreansvaret og ikke har kontakt med mor eller barn. Hun søkte så familieinnvandringstillatelse med sin datter, men Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden og fattet vedtak om utvisning av kvinnen for fem år. Grunnlaget for utvisning var ulovlig opphold og uriktige opplysninger om identitet. I 2013 fattet UNE vedtak om ikke å ta klagen over UDIs utvisningsvedtak og avslag på familieinnvandringstillatelse til følge.
Kvinnen brakte saken inn for domstolene. Staten v/Utlendingsnemnda ble frifunnet i tingretten og begjæringen om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge. Videre avviste tingretten kravet om særskilt fastsettelsesdom for konvensjonsbrudd. Lagmannsretten forkastet saksøkernes anke over tingrettens dom og opprettholdt frifinnelsen av staten. Høyesteretts ankeutvalg tillot så anken fra saksøkerne over lagmannsrettens dom og kjennelse fremmet for Høyesterett.
Høyesteretts dom
UNEs vedtak ble kjent ugyldige og i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 8.
Høyesterett har dermed dømt til fordel for mor og datter, og har blant annet. vurdert følgende forhold: Barnets statsborgerrettigheter, inkludert forholdet til EU-retten og forbudet mot utvisning av egne borgere, barnets rett til å få fastsettelsesdom for konvensjonsbrudd, barnets partsrettigheter, samt forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven (utl. ) § 70.
Høyesterett har blant annet trukket følgende konklusjoner:
- Barnet har rettslig søksmålsinteresse og krav på fastsettelsesdom for brudd på EMK.
- Det var en saksbehandlingsfeil ikke å gjøre barnet til part i saken.
- Utvisning av mor er ikke å anse som brudd (overfor barnet) på forbudet mot å utvise egne borgere (utl. § 69). Barnet har sine statsborgerrettigheter i behold.
- EU-rettens unionsborgerrettigheter får ikke betydning i saken.
- Grunnloven §§ 102 og 104 og EMK art. 8, jf. FNs barnekonvensjon art. 3 nr. 1 er styrende for forholdsmessighetsvurderingen etter utl. § 70.
- Barnets rett til respekt for familie- og privatliv etter EMK art. 8 er krenket. Høyesterett viser til barnets statsborgerskap som helt sentralt, men også at norsk statsborgerskap ikke trumfer alt. Barnet har rett til å utvikle sin norske identitet i fremtiden.
Konsekvenser av Høyesteretts dom
I hvilken grad dommen vil få betydning for andre enn saksøkerne vil først og fremst vise seg gjennom fremtidige vedtak av våre nemndledere og nemndmedlemmer som treffer avgjørelser som selvstendige beslutningstakere. UNE analyserer dommen nærmere, og den vil bli lagt fram for våre beslutningstakere som en rettskilde.
UNE vil blant annet vurdere dommens betydning for andre utlendingssaker der konsekvensen av vedtaket for norsk barn blir enten familiesplittelse eller at barnet rent faktisk må forlate Norge sammen med sine foreldre (sin forelder).
Videre vil UNE vurdere dommens betydning for bruken av de nye grunnlovsbestemmelsene i §§ 102 og 104, den konkrete vurderingen av barnets beste og utøvelsen av norske statsborgerrettigheter.