Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt. Referansepersonen (klagerens ektefelle) oppfylte ikke kravet om nok inntekt frem i tid. Det var ikke særlig sterke menneskelige hensyn som tilsa at det skulle gjøres unntak fra kravet.

UNE omgjorde UDIs avslag. UNE gjorde unntak fra underholdskravet fordi det forelå særlig sterke menneskelige hensyn og viste til felles barn som var norske statsborgere og et "langvarig og etablert familieliv", se instruks GI-08/2012.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak. Nemnda mente klageren ikke stod i fare for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk tilbakekalt sin midlertidige oppholdstillatelse med flyktningstatus og permanente oppholdstillatelse fordi faren hadde gitt uriktige opplysninger om eget og familiemedlemmers statsborgerskap. UNE mente også at det var riktig å benytte seg av adgangen til å kalle tilbake oppholdstillatelsene. Klagerens tilknytning til Norge var avgjørende for UNEs vurdering om at klageren skal få en ny midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere avslag på klagerens søknad om beskyttelse. UNE mente klageren ikke risikerte forfølgelse ved retur som etnisk hazara eller som følge av langvarig opphold utenfor hjemlandet. UNE mente familieinnvandring var riktig spor, siden klageren hadde familie i Norge. Klageren fikk bli i Norge mens søknaden ble behandlet.

Klageren søkte ikke om oppholdstillatelse for familieinnvandring på riktig måte. Hun hadde ikke lovlig opphold i Norge på søknadstidspunktet. UNE mente etter en samlet vurdering at det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde tas til behandling.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren og barna fikk oppholdstillatelse fordi UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken. Tillatelsen ble begrenset fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet selv om det er mulig å fremlegge pass.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Klageren hadde ikke bodd sammen med barnet eller hatt nok samvær i utlandet det siste året. Det var heller ikke søkt om tillatelsen innen tre måneder etter at barnet flyttet til Norge.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge, fordi det ikke var sannsynliggjort at moren hadde del i foreldreansvaret.