I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren og to barn fikk ikke fornyet midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi ektefellen ikke har gyldig oppholdstillatelse i Norge. Familien har bodd i Norge i mange år med tillatelser som ikke gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det er mange som bor i Norge med tillatelser som har en klar forutsetning om at personen skal returnere når tillatelsen utløper. Hensynet til likebehandling og kontrollert innvandring må derfor få avgjørende vekt i vurderingen av utlendingsloven § 38.
Mor og barn fikk ikke familieinnvandring med ektefelle/far i Norge fordi han fikk avslag på søknad om arbeidstillatelse. Barnas tilknytning til Norge gjennom botid på 4 år og 4 måneder og skolegang fikk ikke avgjørende vekt i vurderingen etter utlendingsloven § 38. Familiens tidligere tillatelser ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse og de kunne ikke hatt en forventning om å fortsette å bo i Norge.
Klagerne fikk ikke familieinnvandring med ektefelle/mor i Norge fordi hun ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Det ble ikke gjort unntak fra kravet til forsørgelse (underhold). Barnet hadde omsorgsperson i hjemlandet og det var derfor ikke unntak for kravet til fremtidig inntekt, se instruks GI-08/2011.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin voksne sønn i Norge fordi hun ikke var uten slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.
Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.
