Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren kom til Norge i 2011 og søkte beskyttelse. Hun fikk avslag både av UDI og UNE, men etter omgjøringsanmodning ble UNEs vedtak omgjort etter behandling i nemndmøte i 2018. Klageren fikk da en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 74 jf. 28 fjerde ledd, fordi nemnda mente hun hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran, men at denne var utløst av klagerens misbruk av asylinstituttet ved at hun hadde drevet politisk og religiøs aktivitet i Norge med det hovedsakelige formål å få en oppholdstillatelse. Tillatelsen ble begrenset, men kunne fornyes.

Klageren søkte senere oppholdstillatelse i familieinnvandring med norsk borger, opplyst å være hennes ektefelle. Tillatelsen ble avslått av UDI, da klageren ikke hadde fremlagt hjemlandets pass.

Vedtaket ble påklaget, og klageren anførte at hun ikke kunne kontakte hjemlandets myndigheter for å få utstedt hjemlandets pass. Dette begrunnet hun blant annet med risiko for familie, venner og nettverk i hjemlandet fordi hun ville måtte oppgi hvorfor hun var i Norge, hvem hun kjente i hjemlandet etc., at det ville stride mot hennes overbevisning og langvarige engasjement for menneskerettigheter å skrive under på at hun angret på sin politiske aktivitet i Norge.

UNEs vurdering

Det er svært viktig for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. Den oppgitte identiteten må mest sannsynlig være riktig. Ved søknad om familieinnvandring gjelder som hovedregel et krav om at søkeren legger frem et gyldig pass, jf. utlendingsforskriften § 10.2 annet ledd. Klageren hadde ikke lagt frem pass, og oppfylte derfor ikke dette kravet.

UNE vurderte deretter om det skulle gjøres unntak fra dette kravet i klagerens sak. Det kan være aktuelt der det enten er umulig eller sterkt urimelig å kreve fremleggelse av pass. UNE la til grunn at iranske myndigheter utsteder pass til borgere, også dersom disse befinner seg i utlandet. Spørsmålet ble derfor om det ville være sterkt urimelig å kreve at klageren henvendte seg til iranske myndigheter for å søke om pass.

Klageren hadde forklart at hun ikke kan kontakte hjemlandets myndigheter fordi hun frykter at hun vil bli utsatt for sterkt press, og at familien i hjemlandet vil bli utsatt for represalier. Hun hadde også forklart at det er i strid med hennes overbevisning å kontakte iranske myndigheter og at hun ikke ønsket å signere på at hun beklager å ha søkt asyl i Norge.

Ut fra en konkret vurdering av klagerens situasjon, kom UNE til at hensynet til klagerens sikkerhet tilsa at hun ikke kunne kontakte hjemlandets myndigheter for å få utstedt pass. UNE la vekt på at nemnda i beskyttelsessaken kom til at klageren hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra iranske myndigheter. Nemnda mente i den saken at klageren i utgangspunktet oppfyller vilkårene for beskyttelse, og at hun er vernet mot retur til Iran. UNEs praksis er da at klageren ikke bør henvises til å kontakte den iranske ambassaden i Oslo heller.

UNE gjorde derfor unntak fra kravet om at klageren må legge frem pass i denne saken. Klagerens identitet ble ansett sannsynliggjort. UNE vurderte deretter øvrige vilkår for oppholdstillatelse, og kom til at disse var oppfylt. Klageren ble derfor gitt en tillatelse for 1 år, som kunne fornyes.

Konklusjon

Klagen ble tatt til følge.