Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med en referanseperson som ble opplyst å være hennes samboer. Klageren hadde fått innvilget visum ved flere anledninger og fikk i en annen sak innvilget studietillatelse.

UDI kom til at vilkårene for familieinnvandring ikke var oppfylt, da klageren ikke hadde levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år. I klagen ble det anført at partene hadde bodd sammen så mye som det hadde vært praktisk mulig, og at opphold på visum måtte telle med i vurderingen.

UNEs vurdering

Samboere har rett til oppholdstillatelse i Norge på bestemte vilkår. Dette følger av utlendingsloven § 41 første ledd. Det er et vilkår at klageren og referansepersonen må ha levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år. Kravet til to års samboertid skal etter praksis forstås slik at partene må ha bodd sammen sammenhengende i to år, ogi utgangspunktet de to siste årene. Avbrudd i samboerforholdet på grunn av arbeid eller andre praktiske årsaker kan godtas, men det er da en forutsetning at partene kan dokumentere at de før avbruddet har bodd sammen i minst to år.

UNE kom til at klageren ikke hadde sannsynliggjort et slikt fast og etablert samboerskap over to år. Fremlagt dokumentasjon i form av leiekontrakt på bolig i utlandet, ulike kontoutskrifter mm. var ikke nok. Visumbesøk kunne i utgangspunktet ikke tillegges vekt i beregningen av samboertid.

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn. At partene ønsket å bo sammen kunne ikke være nok. Dette er normalen i familieinnvandringssaker. Heller ikke var det nok at klageren og referansepersonen hadde måttet bo adskilt på grunn av visumrestriksjoner. Det var ingenting ved klagerens situasjon som skilte seg fra andre saker på en slik måte at avslag ville være urimelig. Det var heller ingen opplysninger som tilsa at klageren ikke kunne bo med referansen i sitt hjemland.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.