Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte visum til Norge i 2023, med oppgitt formål å besøke kjæresten i Norge slik at de kunne gifte seg. Visumet ble avslått da det ikke ble funnet sannsynlig at klageren ville returnere til hjemlandet etter visumets utløp.

Det ble så søkt om familieinnvandring i 2024, og oppgitt at partene nå hadde giftet seg. Klageren forklarte at partene møttes første gang digitalt, og fysisk i hans hjemland noen måneder etter. De hadde daglig digital kontakt.

UDI avslo søknaden, da de vurderte at det var mest sannsynlig at oppholdstillatelse i Norge var klagerens hovedformål med ekteskapet, altså at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Vedtaket ble påklaget, og det ble anført at partene inngikk ekteskap raskt på grunn av kulturelle og religiøse forhold, at de har tilbragt mye tid sammen og hatt omfattende kontakt, og at de vurderer å bo sammen i klagerens hjemland. Det ble også vist til referansepersonens helsetilstand som ufør, der hun hadde behov for klagerens omsorg og praktiske hjelp.

UNEs vurdering

Ektefeller har rett til oppholdstillatelse i Norge på bestemte vilkår. Dette følger av utlendingsloven § 40. Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt. Hvis det er mest sannsynlig at «det hovedsakelige formålet» med å inngå ekteskap var å etablere et grunnlag for opphold i Norge, kan oppholdstillatelse nektes. Utlendingslovens forarbeider og departementets instruks til UDI peker på at vurderingene vil gjøres på bakgrunn av objektive momenter. Momentlisten er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Andre forhold kan også spille inn.

UNE mente at ekteskapet mest sannsynlig var inngått med et hovedsakelig formål om oppholdstillatelse i Norge fra klagerens side. Det ble vist til at klageren kommer fra et land med stort utvandringspotensiale og med få egne bindinger til hjemlandet. Det ble også vist til at ekteskapet kom i stand raskt og kort tid etter det første fysiske møtet mellom partene. Ektefellene var også i ulike livsfaser, der referansepersonen var nærmere 30 år eldre enn klageren. Det ville derfor ikke være aktuelt med barn, noe som fremstod som påfallende gitt klagerens kulturelle og religiøse bakgrunn. Partene hadde også vist lav refleksjon rundt dette og hva en fremtid som par skulle innebære for dem. Selv om hyppigheten av kontakten mellom klageren og referansepersonen isolert sett kunne trekke i retning av klagerens hovedformål med ekteskapet ikke var opphold i Norge, mente UNE at kontakten var lite egnet til å si noe om hva som var klagerens hovedformål på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet.

Etter en samlet vurdering kom UNE til at det var mest sannsynlig at klagerens hovedformål med å inngå ekteskapet var å skaffe seg grunnlag for opphold i Norge, altså at han ikke ville inngått ekteskapet om han ikke hadde mulighet til å få oppholdstillatelse i Norge. Vurderingen var helhetlig, og enkeltmomenter alene var ikke avgjørende. Det ble særlig lagt vekt på aldersforskjellen og ulike llivsfaser, at ekteskapet var atypisk i forhold til ekteskapstradisjonene, et det ble bestemt raskt og inngått etter å ha møttes fysisk i kun en måned.

UNE kom videre til at adgangen til å nekte familieinnvandring skulle benyttes, og la til grunn at sakens opplysninger tyder på at ekteskapets eventuelle realitet er begrenset. UNE mente uansett at momentene som ble vektlagt over var av en slik tyngde at klagerens oppholdshensikt er "så fremtredende" at det er riktig med avslag selv om ekteskapet kan ha en realitet.

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.