Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i 2006, og fikk endelig avslag i 2010. Han var også utvist flere ganger, sist med 10 års innreiseforbud ved UDIs vedtak fra 2020. Han søkte om familieinnvandring med sin mindreårige datter, som var norsk statsborger, og opplyste at hun bodde sammen med ham og hadde jevnlig samvær med moren.

Klageren forklarte at hans datter hadde fått en sterk reaksjon da hun ett års tid tidligere hadde oppdaget at klageren ikke hadde oppholdstillatelse, og flyttet da inn hos klageren.

UDI avslo søknaden ettersom klageren ikke hadde lovlig opphold. De fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn.

UNEs vurdering

UNE viste til at det ikke er nok at man tilhører den personkretsen som har mulighet til å søke fra Norge. Det er også et vilkår at man har lovlig opphold på søknadstidspunktet, se utlendingsforskriften § 10-1 tredje ledd. Klageren hadde ikke det, og var da også utvist fra Norge. Vilkåret var derfor ikke oppfylt.

Det er mulig å gjøre unntak fra dette dersom det foreligger sterke rimelighetsgrunner. Bestemmelsen er ment for helt spesielle tilfeller der det vil være helt urimelig å ikke vurdere søknaden. Saken må da skille seg vesentlig fra andre saker, og UNEs praksis er streng.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, men det er ikke i seg selv en sterk rimelighetsgrunn at man har barn i Norge. I denne saken hadde barnet fått sterke reaksjoner på kunnskapen om at far ikke hadde oppholdstillatelse, og det hadde påvirket hennes psykiske helse. Barnet hadde likevel en trygg omsorgsperson i sin mor, som hadde hatt den daglige omsorgen for henne siden hun ble født og frem til hun ett år tidligere flyttet inn hos sin far. Etter UNEs syn måtte det forventes at foreldrene tilrettela for at barnet fikk informasjon om UNEs vedtak på en forsvarlig måte. UNE mente også at barnet kunne opprettholde kontakt med sin far på telefon, videosamtaler og feriebesøk.

I denne saken forelå det også tunge innvandringsregulerende hensyn, gjennom mangeårig ulovlig opphold, brudd på innreiseforbud og straff for alvorlig kriminalitet. Selv om en familiesplittelse ville være uheldig for barnet, ble de innvandringsregulerende hensynene avgjørende i UNEs vurdering.

Når det gjaldt spørsmålet om vern mot retur, mente UNE at det ikke forelå noen informasjon som tilsa at klageren ville stå i fare ved retur. De vurderingene som ble gjort i avgjørelsene i beskyttelsessaken sto seg fortsatt. Etter UNEs vurdering var det heller ingen grunn til å tro at hjemlandets myndigheter var kjent med den norske straffedommen mot klageren, eller at de av den grunn ville utsette ham for reaksjoner.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.